FOTO: JOHAN F. LEONARD DREIER

Grønnestølen gård var opprinnelig en husmannsplass som ble ryddet ca 1764, og som lå under Fjøsanger gård. Eier av gården var kjøpmann Jon Mariager, og han lot Martin Hansen få rydde et nytt stykke land mellom Nygård og Lille Solheim. Navnet Grønnestølen kan nok tenkes å være et sted dyrene gikk om sommeren på de grønne markene. Det var Jon Mariager som anla karjolvei fra Solheim og frem til sin gård Fjøsanger i 1770-årene, den første kjøreveien på vestsiden av bergensdalen. Den ble anlagt oppe i fjellsiden fordi dalbunnen var for myrete. Veien blir beskrevet både som en «smuk» og «god karjolvej», etter hvert også med lindetrær langs kanten.

Grønnestølen ble utskilt fra Fjøsanger gård / Langegården i 1809 i skiftet etter Dankert Krohns arvinger. Kjøpmann i Bergen, Gottfred Jørgen Smith kjøpte gården i 1814. Han og familien bodde der mye, og han var svært interessert i både å plante og å dyrke. Man antar at det er han som har plantet alleen inn til gården.

Jon Wigum Dahl skriver i sin særoppgave fra 1975 noen anekdoter om kjøpmann Smith. Han jaktet bla på Løvstakken, men brukte ikke jakthund, derimot hadde han med seg et geitekje. Den godeste Smith skal visstnok også ha tatt hesten sin med seg inn i Kvitehuset, inn døren, gjennom huset og ned trappen.

Ifølge Hermod Hjellestads bok, 1933: Fana band II, var det også Smith som bygget huset som er gjengitt på Johan F. Leonard Dreiers maleri av 1828:

I 1867 blir innmarken regnet som lettbrukt og har god beliggenhet. Gården har 3 mål åker og 40 mål eng. Utmarken er i liene opp mot Løvstakken der det ikke er skog, så brukerne må bruke brake (einer) til brensel, men heller ikke det er nok. Gården er innført som en stor og veldrevet gård.

Bruket hadde 1 hest, 8 kyr og 10 sauer på båsen om vinteren

De sådde 1,5 tønner korn, 3 tønner poteter våren dette året, og høstet 6 tønner korn, 12 tønner poteter og 15 000 kg høy.

Grønnestølen var såpass stor at de kunne ha både en dreng og en tjenestepike i 1865.

Et utdrag:

På gården FREDLUND på Grønnestølen en vårdag i 1891 - drøsen om den planlagte spaserveien til Løvstakkens topp:

En formiddag våren 1891 sitter enkene Oline og Susanne foran huset og nyter vårsolen. Tjenestepiken Anna kommer ut med en kopp kaffe og noen kjeks som hun setter på bordet.

Oline nipper til en kaffekopp og legger avisen fra seg i fanget.

“Susanne, har du hørt at de planlegger å lage en spaservei til toppen av Løvstakken? Hva i all verden er det for noe tøys?”

“Ja, jeg leste noe her før jul om at konsul Joakim Friele har testamentert 4000 kroner til forskjønnelse av Bergen og Omegn. Forsto det sånn at Bergen Turistforening ønsket å bevilge penger til det.”

Oline fnyser irritert:

“Ha! Hva i all verden skal nå det være godt for? Si meg EN ting – hvorfor skal vi nå spasere til en fjelltopp som er nesten 500 meter høy? Har vi ikke nok med å bevege oss her nede?”

“Ja, jeg er så enig”, Susanne setter kaffekoppen fra seg på tefatet og reiser seg. Vi må heller ta vare på gårdene rundt oss her, arbeide og forbedre det vi har. Selv om jeg hadde vært 20 år, hadde jeg ikke vært interessert i å klatre oppover fjellet som en annen fjellgeit.”

“Men vet du hva de nå skriver i avisen?” Oline løfter den opp igjen.

“Joda, nå har alle grunneierne avgitt grunn til veien, så nå skal de visst gå igang. Veien skal koste omtrent 1 500 kroner. På toppen vil man lage et utsiktstårn med en orienteringsskive. Dermed trenger man ikke turleder med seg når man skal orientere seg i den vakre utsikten der oppe fra. Det står faktisk sånn i avisen".”

“Å, er det bestemt nå, da?” Susanne rister på hodet.

“Ja, det er visst det, det eneste de ikke har penger til foreløpig er tårnet, det vil koste et sted mellom 5 og 600 kroner står det her”.

“Skal vi virkelig blir som geiter? Men hva med jakten på Løvstakken? Vi har jo alle våre jaktrettigheter der, både på hjort, rev, hare, fugler og andre dyr.” Susanne sukker.

“Ja, du sier noe! Og det skal ikke bare være en vei for mennesker, det skal visst også bli en ridevei. Nei, dette vil nok skremme bort dyrene der oppe.”

For å vise sin bestyrtelse utbryter Susanne:

“Ja, blir dette virkelig, så står jammen ikke verden til påske.”

Artiklene i BT og Bergens Aftenblad i desember 1890 og april 1891 inspirerte meg til å skrive denne samtalen.

Bildet er fra nedstigningen av Løvstakken i mai 2020.