Historier fra virkeligheten

Jeg kommer rimelig ofte over hendelser og historier om mennesker som har levd. Det være seg gamle muntlige overleveringer, aviser, folketellinger, straffesaker, sykejournaler eller annet som detgår an å utforske litt.

Hvem var menneskene som er omtalt, hvordan hadde de det, arbeidsliv og familie osv. Det meste blir liggende som historier på pc'en min, men nå kan jeg også legge noe ut på denne hjemmesiden

Sjøfartsbyen Stavanger -

De fleste Stavangerfamilier har nok sjøfolk blant sine forfedre. Mange opplevelser fortalte de videre, og enda flere er nok gjemt og glemt.

Fra min bok MINNEMYNTEN, 2020, Kolofon, Bente Borgen.

Johan Tobias (1834 – 1897) fra Stokkaveien forteller her en liten historie fra sitt sjømannsliv:



I april 1870 mønstrer jeg på briggen VIDAR. Eier av briggen er O. J. Baade, og kaptein er Carsten Eckmann i Øvre Strandgaten 60.

Det viser seg at jeg blir syk under overfarten. Jeg vet ikke hva som er årsaken, men jeg får feber, kaster opp og svetter voldsomt. Jeg blir sengeliggende og klarer ikke å utføre noe arbeid. Når vi ankommer New York 29. desember, blir jeg transportert til lasarettet hvor jeg blir liggende i flere måneder. VIDAR seiler videre i februar og etter enda en måned, føler jeg meg så bra at jeg kan forlate lasarettet. Å ligge på sykehus i Amerika koster penger, penger jeg ikke har. Min far refunderer sykehuset det de har lagt ut for meg, for at jeg skulle kunne bli liggende der til 5. april 1871. Heldigvis blir jeg frisk før det. Dessverre klarer jeg ikke å komme meg hjem før oktober.

"Den 12./4.70 udgik Manden paa Reise herfra med Briggen "Widar", (hvorfra) han som syg blev bragt i land paa Lasarettet I New York den 29/12.70, og blev han der efterliggende efter at Briggen var bortseilet derfra, hvor han den 17/2.71 fremdeles henlaae. Hjelpen er tilstaaet indtil videre mod Refusion af Svigerfaderen, Jor dbruger Tharald S Gramstad (....uleselige ord..) den 5./4.71. Den 13/3. 71 forlod manden Lasarettet i Amerika. Manden rømt ……. 4 maaneder siden".

Uten min vilje blir jeg nå årsak til at Ane må få hjelp utenfra. Skipsreder O. J. Baade betaler henne to spesidaler både i februar og mars. Når jeg ikke er kommet hjem til april, må hun søke hjelp. Med bitterhet i hjertet, svelget stolthet og sprukne, tørre fingre går hun innover til byen, oppsøker presten i Domkirken og ber om at han søker fattigvesenet om økonomisk bistand til mat og brensel til barna på et halvt, tre og seks år. Hun må legge ut hvordan de har det hjemme og også hvorfor de har det slik. Hun føler at presten dømmer både henne og meg som ikke er til stede. Kanskje de tror at jeg har stukket av fra henne og ikke vil forsørge henne og barna? Hun synes det er så veldig, veldig fornedrende å måtte forklare at hun ikke klarer å gi sine kjære barn det de trenger.

Og hun synes at hun blir sett ned på, som en annenrangs byborger. Blikkene viser det. Men hun får utbetalt to spesidaler hver måned i perioden april til og med september. Heldigvis klarer hun og de eldste barna å få potetene i jorden. Havre og bygg blir det ikke noe av dette året.

Jeg kommer tilbake i oktober og vet at jeg nå må stå på for å tjene såpass at vi kommer oss ovenpå igjen. Jeg får bruke min fars hest og tar kjørejobber gjennom vinteren.

Før jul 1871 får vi uventet besøk. Vi bor nå en periode på fars løkke på Gramstadhaugen. Det er min venn kaptein Carsten Eckmann og hans hustru Malene som kommer spaserende en fin vinterdag.

Jeg møter dem utenfor og ber dem inn i stuen. Ane begynte straks å male kaffebønner da hun så dem komme. Kaffekjelen er også satt på. Vi setter oss rundt bordet foran ovnen, og fru Malene Eckmann kommenterer den nydelige kakkelovnen.

«Jaja, eg ville nå bare hørra koss de’ gjekk me’ deg itte at du låg syge’ i New York.» Carsten legger flosshatten på stolen ved siden av seg.

«Me måtte seila videre, VIDAR sko jo både te Gibraltar og Israel

«Eg klarte meg jo. Eg fekk go’e forpleining på lasarettet. Der va’ mange fine sygesøstre dèr, og»

«Men ka va de’ så feilte deg? Eg lurte ittepå om de’ konne ver’ dårlige mad?»

«Dokkor må bare forsyna dokkor av serinakagene.» Ane smiler og sender rundt kakefatet mens hun skjenker kaffe i porselenskoppene. Lille Laura på nesten to år kommer forsiktig bort til dem:

«Kage,» sier hun og ser forventningsfull på kakefatet.

«Kan eg få gje’ na’ ei?» spør fru Malene.

«Ja, selvfølgeligt må ‘u Laura og få ei kaga, bare gje na,» sier Ane. En liten stund etter sitter Laura godt plassert i fanget på fru Eckmann og koser seg med kaker.

Carsten Eckmann ser på Laura og sier:

«Ja, du kan vel liga gjerna ver gla’e for atte du ikkje blei me’ videre! Me forliste jo udenfor Jaffa ved Israelskysten

«Ja de’ lest’eg i Morgenbladet for litt siå. Ka’ skjedde?» Jeg retter meg opp i ryggen.

«Me v’a i Jaffa og henta salt, og VIDAR lå ankra opp på revet udenfor byen. De’ va’ om nåttå og stormen hadde vart heile dagen. Me låg å sov, men styrmannen hadde vakt. Eg merkte at de’ va’ som om skudå rykkte te akkurat då styrmannen ropte at kjettingå va røgen. Heile mannskabe’ va på beinå på få straksar, og me kjendte godt at VIDAR dreiv ganske fort. Me merkte någen donk og så sjøen så kom inn. Me konne ingenting gjørr. De’ va bare å komma seg ut i lettbådane før skudå sank. De’ va kålsvart, og me rodde for live’. Heldigvis hadde någen huska å ta me’ seg lanterner, så me såg i’affall litt. De’ va ein triste endeligt på VIDAR så bare va någen å tjue år. 5 500 spesidaler va’ skudå verdt

«Ska sei! Koffor røyg kjettingå, mon tro?» Johan Tobias fortsetter:

«De’ har eg aldri våre me’ på før.»

«Nei, de’ krangle’ di om. De’ blei litt avisskriverier om akkurat de’ ittepå. Reder O. Baade hadde kjypt engelske kjettingar for di e’ litt billigare enn de norske. Men så vise’ de’ seg at di engelske e’ ganske møje dårligare enn di norske. De’ e’kje alltid de’ e’ lurt å kjøba billigt. Du vett, ingenting blir bere enn de’ svagaste ledde’.

Han slutta så bra, den gamle skipsrederen med avisartikkelen sin:

I Mangel av en Søm, var Hesteskoen tabt, i Mangel af Sko, brak Hesten sit ben.»



Skole-Toras hus i Stavanger, ca 1920, Kirkegårdsstredet 15

Samme hus kanskje like før det ble revet i 1939 ?

«Skole-Tora under Kleivå»  – ble hun kalt

Tora Andersdatter ble født på på Stenbjerg på Høle i 1796 og konfirmeres som 15-åring med karakteren «god».

Hun flyttet inn til Stavanger og starter en av byens første privatskoler i sitt hjem i det vesle huset under Kleivå, nærmere bestemt i Kirkegårdstredet 15 (brann nr. 488). Det ser ut som om hun starter skole i 1830 årene, og hun er innført i folketellingen i 1865 som at hun driver en liten skole. Flere har regnet hennes om en av Stavangers største pedagoger, blant annet fordi hun hadde en sandkasse som hun lærte elevene å skrive bokstaver i.

Hun kaller seg Stene som etternavn i 1846 når hun gifter seg med enkemann og arbeider Bernt Nielsen Sunde fra Flekkefjord. Bernt har da på seg en flott hatt som han etterpå oppbevarer i en skinnpose (saueskinn med ullen ut) for at den skal holde seg lenge. Etter mange år skulle han ta den fram, men da var der omtrent ingenting igjen, men en stor møllsverm fløy ut av posen og Bernt lukket den fort igjen. Bernt arbeider fra dag til dag med det som er å få tak i av arbeid. blant annet skjærer han ved, han murer, han tjærebrer hus og annet forefallende arbeid.

 

Det var populært å gå på skolen i Kleivå, og ikke alle kom inn.

Ikke minst fordi Tora tok hensyn til de som ikke lærte like raskt som de andre elevene. Det var også smått med ABC-bøker, så barna måtte gjerne lese 2 – 3 sammen i en bok.

Skole-Tora hadde et langbord der hun plasserte sine 20 elever på hver side ovenfor ABC-en. Hun selv satt ved enden av bordet.

Skoledagen startet kl 8 da barna la sine foldede hender på langbordet. Tora begynner med å synge en salme og også barna stemmer i. Deretter ber Tora en bønn og undervisningen starter.

De som strever med å lære bokstavene, får de beste plassene slik at de kan se boken riktig vei, de andre blir plassert slik at de må lese opp ned.

De to som sitter nærmest Tora begynner sammen å lese et stykke fra boken. Den som strever med bokstavene får derved støtte av eleven på andre siden av bordet som leser opp ned. Alle lærer etter hvert å lese opp ned – begge deler måtte læres, mener Skole-Tora.

Nå de to første er ferdige, reiser de seg og setter seg ved den nederste enden av bordet, mens de andre barna rykker oppover. Slik er undervisningen fra kl 0800 – 1100 og fra kl 1300 – 1600.

 

Men det er spesielt en rutine som barna minnes med blandede følelser. Det er matpakkene. Skole-Tora samler nemlig alle matpakkene i et trau under kjøkkenbenken. Når de skal spise deler hun selv ut matpakkene. Når hun blir eldre er hun ikke alltid så nøye om barna får sin egen matpakke, og det synes ikke barna er noe hyggelig.  Hvis noen sier ifra om at de er misfornøyd, har Tora et klart svar: «Fremmed mat smaker alltid best».

 

Hun er god mot barn som er snille og strevsomme, men frekke gutter setter henne i harnisk, og da slipper hun gjerne «Mester Erik» løs. Den henger alltid på veggen til beskuelse for barna.

Tora og Bernt var nok et umake par på mange måter.

Hun likte å spise kjøtt, men Bernt ville verken ha kjøtt eller smør. Derimot likte han godt fisk, spesielt saltet mort som han laget så mye av at den varte hele uken. Det ble da til at de laget hver sine middager i mange år. Han var svært opptatt av at alt skulle vare lenge og smurte det meste inn med tjære. Både husveggen, trekjørlene og også lærskoene sine.  Det siste smørstykket han kjøpte, hadde han i over 20 år, men dens endelige skjebne forteller historien ingenting om.

De siste årene hadde de også leietakere i sitt lille hus.

 

I september 1867 legger Tora sin vandringsstav ned. Hun er da enke og dør av alderdomssvakhet, fremdeles bosatt i sitt hus i Kleivå

 

Bernt Nilsen Sunde hadde en datter fra sitt første ekteskap i Flekkefjord, Berthe Gurine, som giftet seg med skipstømmermannen Knut Larsen fra Sandnes, og i 1875 bor de i Bernt og Toras hus i Kirkegårdsstredet 15.  Men Knut forlater sin kone og deres tre barn og Berthe må klare seg alene. Den ene datteren var lam i begge beina, og historien forteller at man i godt vær kunne finne henne sittende i sin rullestol ved Kiellands gravsted. Etter morens død ble hun satt ut på landet og lever visstnok i 1912.

 

Skipper Johan Olsen Malde (f. 1842) og Lars Oftedal gikk på skole hos «Skole – Tora» under Kleivå.

 

Kilder: St. Svithuns skole 1918 – 1949, folketellinger og kirkebøker


Familien Soma og miljøet på Lagårdsveien fra andre del av 1800.

Tømmermann Knud Ellefsen fra Soma er rundt 30 år i 1854 når han gifter seg med skomakerdatteren Alette fra Egersund. Samme år kjøper han hus av grunneier Ole Andreas Vaaland på bispeladegården, på vestsiden av Lagårdsveien. Huset koster 100 spesiedaler, han ordner handelen ved å låne 37 spd. av selgeren og betaler det resterende kontant. Bispeladegårdens grenser går langs Hillevågsvatnet, inkluderer Våland til Mosvatnet og også deler av Hillevåg. Gården har lenge vært privateid gods, men fra omtrent 1840 blir den delt opp og solgt til selveiere. Fra å bestå av to bruk i 1800 blir det 22 bruk i 1850, inklusiv Paradis som er overført fra Hetland bispegård.

Selve gårdsbygningene ligger nærmere Stavanger sentrum, og Zychow maler det i 1854 før det rives for at området skal legges til rette for den kommende jernbanen.

Det er stor byggevirksomhet i området når Knud og Alette slår seg ned her. Brannen på Holmen i 1860 sletter 210 bygninger, noe som resulterer i sikker inntekt og gode tider for bla. Knud i flere år.

Tidligere hadde Stavanger kommune kjøpt tomt til kirkegård, og kretsfengsel med rettslokaler blir bygget få meter sør for Knud og Alettes hus. Alt blir utskilt fra Ladegården. Når også utgravingene til jernbanen tar til på 1870-tallet, blir det lite igjen av de opprinnelige gårdsmarkene.

I 1862 starter Stavanger skytterforening opp, og den ni-delte, hvitmalte skyteskiven av jern plasseres omtrent der hvor Lagård kapell er i dag. Men det viser seg at denne banen ikke kan ha den nødvendig avstand og allerede et par år seinere flyttes banen.

Men smellene høres godt bort til Knud og Alettes hjem, noe barna synes er spennende.

I 1868 står amtmannsboligen ferdig skrått over veien fra deres hjem. Om Knud er med å bygge den, vites ikke, men det kan nok være mulig. Amtmann Morgenstjerne flytter inn med sin store barneflokk som er på omtrent samme alder som Knud og Malenes barn.

Flere av tømmermannsbarna kommer til å prege både håndverkermiljøet og handelsmiljøet i Stavanger.

Mer fra Stavanger på hjemmesiden min: Familien Soma og miljøet på Lagårdsveien i andre del av 1800.

Tømmermann Knud Ellefsen fra Soma er rundt 30 år i 1854 når han gifter seg med skomakerdatteren Alette fra Egersund. Samme år kjøper han hus av grunneier Ole Andreas Vaaland på bispeladegården, på vestsiden av Lagårdsveien. Huset koster 100 spesiedaler, han ordner handelen ved å låne 37 spd. av selgeren og betaler det resterende kontant. Bispeladegårdens grenser går langs Hillevågsvatnet, inkluderer Våland til Mosvatnet og også deler av Hillevåg. Gården har lenge vært privateid gods, men fra omtrent 1840 blir den delt opp og solgt til selveiere. Fra å bestå av to bruk i 1800 blir det 22 bruk i 1850, inklusiv Paradis som er overført fra Hetland bispegård.

Selve gårdsbygningene ligger nærmere Stavanger sentrum, og Zychow maler det i 1854 før det rives for at området skal legges til rette for den kommende jernbanen.

Det er stor byggevirksomhet i området når Knud og Alette slår seg ned her. Brannen på Holmen i 1860 sletter 210 bygninger, noe som resulterer i sikker inntekt og gode tider for bla. Knud i flere år.

Tidligere hadde Stavanger kommune kjøpt tomt til kirkegård, og kretsfengsel med rettslokaler blir bygget få meter sør for Knud og Alettes hus. Alt blir utskilt fra Ladegården. Når også utgravingene til jernbanen tar til på 1870-tallet, blir det lite igjen av de opprinnelige gårdsmarkene.

I 1862 starter Stavanger skytterforening opp, og den ni-delte, hvitmalte skyteskiven av jern plasseres omtrent der hvor Lagård kapell er i dag. Men det viser seg at denne banen ikke kan ha den nødvendig avstand og allerede et par år seinere flyttes banen.

Men smellene høres godt bort til Knud og Alettes hjem, noe barna synes er spennende.

I 1868 står amtmannsboligen ferdig skrått over veien fra deres hjem. Om Knud er med å bygge den, vites ikke, men det kan nok være mulig. Amtmann Morgenstjerne flytter inn med sin store barneflokk som er på omtrent samme alder som Knud og Malenes barn.

Flere av tømmermannsbarna kommer til å prege både håndverkermiljøet og handelsmiljøet i Stavanger.

Mer fra Stavanger på hjemmesiden min: Familien Soma og miljøet på Lagårdsveien i andre del av 1800.

Tømmermann Knud Ellefsen fra Soma er rundt 30 år i 1854 når han gifter seg med skomakerdatteren Alette fra Egersund. Samme år kjøper han hus av grunneier Ole Andreas Vaaland på bispeladegården, på vestsiden av Lagårdsveien. Huset koster 100 spesiedaler, han ordner handelen ved å låne 37 spd. av selgeren og betaler det resterende kontant. Bispeladegårdens grenser går langs Hillevågsvatnet, inkluderer Våland til Mosvatnet og også deler av Hillevåg. Gården har lenge vært privateid gods, men fra omtrent 1840 blir den delt opp og solgt til selveiere. Fra å bestå av to bruk i 1800 blir det 22 bruk i 1850, inklusiv Paradis som er overført fra Hetland bispegård.

Selve gårdsbygningene ligger nærmere Stavanger sentrum, og Zychow maler det i 1854 før det rives for at området skal legges til rette for den kommende jernbanen.

Det er stor byggevirksomhet i området når Knud og Alette slår seg ned her. Brannen på Holmen i 1860 sletter 210 bygninger, noe som resulterer i sikker inntekt og gode tider for bla. Knud i flere år.

Tidligere hadde Stavanger kommune kjøpt tomt til kirkegård, og kretsfengsel med rettslokaler blir bygget få meter sør for Knud og Alettes hus. Alt blir utskilt fra Ladegården. Når også utgravingene til jernbanen tar til på 1870-tallet, blir det lite igjen av de opprinnelige gårdsmarkene.

I 1862 starter Stavanger skytterforening opp, og den ni-delte, hvitmalte skyteskiven av jern plasseres omtrent der hvor Lagård kapell er i dag. Men det viser seg at denne banen ikke kan ha den nødvendig avstand og allerede et par år seinere flyttes banen.

Men smellene høres godt bort til Knud og Alettes hjem, noe barna synes er spennende.

I 1868 står amtmannsboligen ferdig skrått over veien fra deres hjem. Om Knud er med å bygge den, vites ikke, men det kan nok være mulig. Amtmann Morgenstjerne flytter inn med sin store barneflokk som er på omtrent samme alder som Knud og Malenes barn.

Flere av tømmermannsbarna kommer til å prege både håndverkermiljøet og handelsmiljøet i Stavanger.



Brann-nr. 756 av Bispeladegaarden – Ladegaardsgaten 31 – Kongsgaten 68 i Stavanger


Stavanger Bispeladegård, som ga navnet til Lagårdsveien, ble malt av maleren Zuchow i 1854, like før gården gården ved Breiavatnet ble revet. Maleriet viser bl.a. låve, dyr, veien som gikk til venstre mot nåværende jernbanestasjon og Hetland prestegård oppe til høyre i tillegg til de kjente motivene som domkirken og Breiavatnet.

 

Men mens Bispeladegården fremdeles sto her, ble det skilt ut en eiendom i 1838. Huset fikk brann-nummer 756 og etter hvert adressen Ladegaardsveien 31. Ut fra maleriet kan det se ut som om det er det huset som ligger litt lenger nord enn selve gårdsbygningen. I 1844 flyttet Claus (Claudius) Jacob Schive til Stavanger. Han ble tollinspektør i byen, og flyttet inn her med kone og åtte barn.  Bak huset var det en urtehage som familiens to tjenestepiker sikkert hadde stor nytte av i matlagingen.  Det er altså Claus og hans familie som bor der når maleriet i 1854 blir malt.

Claus hadde tidlig gjort seg gjeldende på ulike måter og i ulike deler av landet. Han hadde vært kanal- og havnedirektør, og han hadde modernisert fyrvesenet. Han var en ivrig myntsamler, men etter sigende samlet han ikke for eie, men for å studere. Samlingen ga han til Bergens Museum. Han fikk Bergen Museum til å gjøre arkeologiske undersøkelser i Vistehålå i Randaberg, og i 1865 var han med å starte Stavanger Kunstforening (kilde: Stavanger Aftenblad 18/3-1967). Han flytter ut på 1870-tallet og ender sine dager i Sandnes.

 

I 1875 har infanterikaptein Halvor Christian Sejersted flyttet inn i huset med kone, fire barn og tjenestepiker. De har også en leietaker. Han har ennå ikke flyttet inn når bildet av utgravingen til jernbanen ble tatt i 1970, men familien kommer ikke lenge etter.

I På 1860-tallet ble gatenavnet endret til Kongsgaten og huset fikk nummer 68.

Huset har seinere bl. a. inneholdt lesesal for biblioteket og husmorskole.


Om min oldemor Abelone Gudmudsen fra Skjold gift Rasmussen, bosatt i Stavanger

Av Bente Elisabet Borgen

 

Første juli 1847 står et brudepar på kirkebakken utenfor Skjold kirke.

De har fått løyve til å gifte seg (datert 14. juni samme år) og har da sluppet lysning fra prekestolen. De er nå akkurat blitt viet, men har ikke rukket å døpe sin førstefødte ennå. Lille Gudmund ble døpt tre dager etter bryllupet – i samme kirke.

 

Etter å ha født fem gutter, får Elen Oline endelig en datter. Lille Maren Abelone ser dagens lys på Østenstad 14. oktober 1859.  Alt er fullkomment, synes foreldrene. Nå er de så faste i kvekertroen, har jo også meldt seg ut av statskirken og de velger å ikke døpe Abelone (som hun blir kalt).

Endelig en jente….. Gudmund er overlykkelig. Han holder henne i armene sine hver ledige stund, prater og pludrer med henne og hun smiler og ler.

Gudmund rekker å se at datteren klarer å stabbe på egne bein bortover tunet…..

 

Så skjer det som ingen har regnet med……

39 år gammel, i januar 1861, dør Gudmund, brått og brutalt!

 

Han er registrert begravet i kirkeboken, men ikke registrert som jordfestet:

«udmeldt af Statkirken og opgivet at høre til Qvækerne hvorfor Jordfæstelse ei skeet»

 

Tilbake sitter Elen med fire barn fra ett til 10 år. 

Nå velger hun å døpe Abelone i kirken. Den 22. september 1862 bærer hun sin datter, som er blitt tre år, til dåpen i samme kirke der hun selv er døpt, konfirmert og viet.

Det kan se ut som om Lindangerfolkene ikke støtter særlig godt opp om den farløse svigerfamilien sin. Kanskje det er dette som viser seg i hvem som var fadderne til Abelone? Det var :

Berge Kolbeinsen på Kreppene, Elen Olines far

Ole Eriksen på Østenstad

Holger Eliassen på Mehus sammen med søsteren Sigrid og moren Sigrid Eliasdatter Mehus.

 

I løpet av mange år har Gudmund flere ganger tatt opp lån og brukt gården som pant. Allerede i 1830-årene låner han penger av kvekeren Anders Andersen på Slogvig. Da var Gudmund ungdom, bosatt hjemme på Lindanger og uten forpliktelser verken for egen gård eller familie.

 

Ved skiftet etter Gudmund, som starter allerede i april 1862 og varer til mars 1863, viser det seg at utgiftene er blitt høyere enn inntektene på gården.

Inventar og løsøre blir solgt på auksjon, men heller ikke dette kan redde Elen Oline og hennes ønske om å beholde hjemmet hun har hatt i over 10 år.  Kreditorene  vil sikre seg sine lånekrav og ser gjerne at gårdsbruket kommer på auksjon.

Det som er interessant i forhold til auksjonen, er at det er Gudmunds bror, Johannes på bruk 5 av Lindanger som kjøper Østenstadbruket. Men han kommer ikke til å drive det, han selger det videre….

Elen kjøper ingenting på auksjonen. Hun ser at sølvtøyet deres forsvinner til gården Ikdal. Hennes bror Jon på Kreppene kjøper en av lysestakene i messing. Gudmunds bror, Johannes, kjøper rokken hun har brukt så flittig til å spinne garnet som hun har brukt til veving og strikking. Johannes tar også med seg en kjele som han sier tilhører moren hans. Han ønsker ikke at Elen skulle få dra nytte av den. Den skulle tilbake til Lindangergården, mener han, og sånn blir det.

 

Elen føler seg alene……. hun fortviler……. Det er ingen hjelp å få av Gudmunds bror som har overtatt barndomsgården. Hun er egentlig lovet et lite folgestykke på bruk 5, men det blir det heller ikke noe av.  Hva skal hun gjøre nå? Uten midler til å klare seg framover ?

 

Hun tenker en rask tanke på sin egen familie. Moren er død, faren er enkemann og over 60 år. Han bor i husmannsplassen Kreppene av Lindanger sammen med hennes bror Jon med kone og to barn. Nei, ham kan hun ikke ty til ! De har nok med å klare seg fra dag til dag….

 

Hennes søsken, da! Hun har jo seks søsken i live….  Tenk om de bare hadde bodd her i nærheten? Jo, søster Martha bor med sin mann og barn i husmannsplassen Helle i Nedstrand. De har det jammen ikke fett de heller. Dessuten snakker de om å flytte til Stavanger.

Søster Ragnhild og mannen er kvekere, og hun og Gudmund har ofte bedt sammen med dem. Men de er strandsittere i usle kår i Eide under Østerlid. De kan ikke ta imot henne og alle barna. Det er utelukket.

Søster Ingeborg, som giftet seg nylig, står på trappene til å flyttet til Kvitsøy, der mannen hennes er fra.

Søster Abelone dro til Amerika med deres onkel allerede i 1846. Så er det bror Peder og søster Birgitte som begge er flyttet til Stavanger. Birgitte er ikke gift, men Peder jobber som skomaker, er gift og de venter barn.

 

Og hun som nå har fire barn hun skal forsørge…..

Desperasjonen er stor hos Elen Oline nå……..

 

Hun tenker at er ganske urealistisk at hun kan klare å forsørge alle barna sine uten hjelp. I desperasjon og i et håp om at dette er det beste for dem, plasserer hun dem ut på ulike gårder og husmannsplasser i kommunen.

Gudmund, den eldste, kommer til Lindanger, hos onkel Johannes som også kjøper Østenstad.

Berge blir plassert på Eggje hos Ivar Hansen, som legdslem og gjetergutt.

Ole plasseres på Sponavik, hos enken Anna Alfsdatter, også som legdslem.

De familiene som krever minst betaling for dem, får dem. Slik er systemet.

 

Abelone blir med moren til Stavanger og blir dermed skilt fra sine brødre.

Vi vet ikke akkurat nøyaktig når de kommer til Stavanger, men jeg antar at det er mellom 1863 og 1866.

 

Abelone vokser så opp i Stavanger by sammen med sin mor. Trangboddhet og knapt med mat og klær preger hennes oppvekst. Hun lærer tidlig å slite for sine skillinger.


Hun blir konfirmert i Stavanger domkirke i 1874 med karakteren «Næsten meget godt».

22 år gammel gifter hun seg med stuert Bernhard Rasmussen fra Egersund. Som alle andre sjømenn, er periodene på sjøen lange, og Abelone må stort sett klare fødsler og barnepass selv. Uten annen familie rundt seg enn moren på over 60 år, er det ikke så mye hjelp hun får. 

Abelone og Bernhard får 5 barn. Den første datteren blir kalt Gudmunda etter Abelones far. Hun kommer til verden en vakker julidag i 1882 og den lille familien er overlykkelig.

Omtrent når søsteren Lina blir født fire år etter, blir Gudmunda syk. Hun får influensalignende symptomer med høy feber, blir kald og blek og plutselig kan feberen gå over i frostanfall.  Hun tar seg ofte til hodet så Abelone skjønner at hun har vondt. Abelone bringer henne til legen som sier at det ser ut til å være en hjernebetennelse, men at de ikke har medisiner for helbredelse av denne type lidelser.  

«Det er ingenting jeg kan gjøre for henne», sier han

«Vi må bare be og håpe på det beste!»  Abelone tar Gudmunda med seg hjem igjen og våker over henne mens hun også må ta seg av sin nyfødte Lina. Etter en stund blir symptomene svakere og Abelone puster lettet ut. «Endelig er det over!»

Det er det nok ikke likevel!

 

Gudmunda, som har vært et snarrådig og smilende barn, får nå problemer med å tilegne seg lærdom. Når Abelone ber henne hente en ny bleie til lillesøsteren, sitter hun bare på golvet og ser uttrykksløst på henne. Ja, hun sitter på golvet. Det viser seg at Gudmunda gradvis mister førligheten i beina og hun blir etter hvert lam. Hun mister også tale-evnen. Det merker Abelone med at hun prøvde å uttrykke seg, men klarer det ikke. Etter hvert blir hun sittende på golvet og lage uforståelige lyder. Koordinering fra hjerne til hender forsvinner også og Gudmunda må mates.

Far Bernhard lager en liten stol til henne, med belter, sånn at hun ikke kan falle ut. Bleievask og mating tar mormor Elen Oline seg stort sett av, og er til uvurderlig hjelp for Abelone.

Gudmunda går ikke på skole, og kilder benevner henne som “sindsyg” og “idiot”.

I årene som kommer får Abelone og Bernhard ytterligere fire barn: Lina, Albin, Bergit og Olemine som bare får leve i åtte måneder..

Familien bosetter seg i Nedre Strandgaten 72 i 1890-årene og der blir de boende inntil det tragiske skjer….


En dag får Abelone tilbud om å være med sin mann på en utenriksreis. Året er 1901 og den populære stuert Rasmussen skal reise ut med Sigval Bergesens “Langfond”. Abelone får være med som kokk ombord. Hun organiserer hjelp til barna sine og mønstrer på.

Kanskje dette er noe hun angrer på siden? Reisen gikk nemlig ikke sånn som hun hadde trodd og håpet. I Pensacola, Florida, har paret vært på besøk hos noen bekjente. På vei ned til kaiene og skipet, hopper plutselig en maskert mann ut fra noen busker og skyter Bernhard i underlivet.


Abelones uttalelse i det rettslige likskue i Pensacola:

«Jeg var sammen med mannen min kvelden 29. mai. Da vi hadde gått oss en kveldstur, og var på vei tilbake til skipet, kom to menn plutselig mot oss. Mannen min så at de var maskert og sa: «De kommer til å drepe oss!» Vi gikk fortere, men de kom mot oss og en av dem skjøt. Vi stoppet ikke eller sa noe til dem. De hadde dekket seg til med hvite masker på hodet og hendene. Jeg mistenker ikke noen og vet ikke hvor de kom fra. Det var omtrent kl. 23.00 om kvelden.

Drapet skjedde omtrent en skipslengde fra lageret. Først løftet jeg min mann og hjalp ham opp på beina. Da han ikke klarte å gå, dro jeg ham bortover. Men han ble for tung for meg, og jeg løp da etter hjelp!»


Bernhard Rasmussen dør ombord i skipet, før legen kommer. 

11. desember samme år, blir den fargede Dave Eastman dømt for drapet på Bernhard Rasmussen. Han blir dømt til straffarbeid på livstid.

Kaptein Helliesen skriver dette brevet til Sigvald Bergensens rederi 2. juni 1901. Brevet blir trykket i Stavanger Aftenblad:

 

“Hr Consul Sigval Bergesen,

Jeg har idag at underrette Dem om at Stuert ombord i "Langfond", Bernhard Rasmusen er død paa en meget sørgelig Maade.

Onsdag den 29de om Aftenen gik han iland med sin Kone, som for Tiden er Kok ombord, for at tage sig en Tur. Ved ellevetiden var de på hjemvei, men da de kom ned paa Kaien, blev de forfulgte af to maskerede Mænd, der sprang efter dem, indhentede dem, og uden nogensomhelst Aarsag, skjød paa Stuerten, hvorefter de strax sprang tilbage samme Vei de var kommet. Andre Mennesker var ikke i Nærheden, og da Stuerten efter skuddet ikke kunne gaa, maatte Konen gaa fra ham der, for at gaa ned til Langfond efter Hjælp, så under en halv time hengik før vi fik ham ombord. Doktor blev strax budsendt, men før denne kom tilstede havde han udaandet. Han blev igaar begravet fra den norske Sømandskirke under meget stor Deltagelse. Da Stuerten var en stille og ordentlig Mand, der ingen Uvenner havde, er det den almindelige Mening, at han maa være taget for en anden. Vi har et Par Gange været paa Forhør, men er endnu intet fremkomet, der kan føre Mistanke hen paa nogen bestemt Person. Røveri kan ikke ha været Hensigten det dette Mord, da Mænderne øieblikkelig sprang tilbage, uden at forsøge pa aat tilrøvesig noget.

Hans Enke er efter Omstendighederne rolig.

Paa en Liste, som jeg har gaaet igang med, for hende, har jeg faaet ind henimod 300 dollar, og hun trenger det, da hun har fire uforsørgede Børn (hvoraf den eldste er idiot). Forresten er alting godt og vel ombord.

 

Med megen Agtelse, Ærbødigst Helliesen.”

Det blir holdt en ærverdig begravelse for Bernhard Rasmussen i Pensacola forrettet av sjømannspresten. Mannskapet ombord på Langfond” deltar, likeledes mannskap fra alle de andre norske skip som ligger ved kai.

En sorgtung Abelone følger med «Langfond» videre til Norfolk og blir satt av i nærheten av Kristiansand mens skipet fortsetter til Århus. Hun reiser så hjem til sine barn i Stavanger hvor hun ankommer 7. juli. Hun har grått og tenkt og grått og tenkt så mye på hjemturen. Først var hun nok i sjokk, det skjønner hun først nå!

Lever det hele om igjen i tankene sine mange ganger. Øyeblikket da kulen treffer Bernhard og han strammer fingrene rundt hennes underarm, stønnet hans og synet av den sterke mannen som segner langsomt ned på bakken! Hun husker at hun holder hendene sine fram foran seg og se på blodet, rødt og frisk blod som strømmer ut av ham og over på hennes små, smekre fingre når hun forsøker å trekke ham med seg bortover den uendelig lange piren. Hun skjønner ikke hvor hun får kreftene fra! Og når hun løper fra ham for å hente hjelp hos mannskapet om bord.

De bærer ham om bord og legger ham forsiktig på dekk. Det er heldigvis varmt i luften, tenker hun. Her blir hennes Bernhard liggende mens hun holder ham i hånden og de alle ventet på legen. Du og du -  så lang tid det tar før han kommer!

Bernhards pust blir svakere og svakere. Til slutt er det ingen puls å kjenne i det hele tatt. Når legen endelig kommer, kan han bare konstatere at døden er inntruffet. Bernhard har blødd i hjel.

 

Hun får selv stelle ham og ta på ham rene klær. Hun ser for seg hans blodig klær i hendene sine. Blodet er størknet og ser nesten brunt ut. Hun ber mannskapet brenne klærne hans ombord. Disse klærne vil hun ikke ha med seg hjem igjen, uansett om de blir vasket aldri så godt.  Bernhard blir begravet i Pensacola, og hun og mannskapet blir avhørt flere ganger før «Langfond» kan forlate byen etter begravelsen.

Hva skal hun nå gjøre? Hun er enke, 40 år gammel, har fire barn, deriblant en utviklingshemmet 19-åring Den yngste datteren, Bergit, er bare åtte. Dessuten har hun også ansvar for sin kjære, gamle mor på 81 år. Jaja, tenker Abelone. Dette er jo nesten som mor! Hun ble jo også enke på samme alder. Og hun måtte sende sine barn fra seg!

Må jeg også sende mine små fra meg ? ??

Hun blir overmannet av frykt for fremtiden.

De omtenksomme sjøfolkene ombord har samlet inn 300 dollar til henne. Det er mange penger. Hun er blitt fortalt at det er omtrent 1 200 kroner…… Så mye penger har hun aldri hatt før. Bernhard tjente omtrent 65 kroner måneden i de periodene han var til sjøs. De betaler 14 kroner i husleie  pr måned for de to værelsene i Strandgaten.


På hjemreisen går sjokket over i sorg.

Sorg over ham som var en trofast sliter, som aldri ville andre noe vondt og alltid snakket godt om dem han omgikk. Bernhard som med et smil hadde bodd sammen med hennes mor i mange år, som trøstet henne da de merket at Gudmunda fikk vedvarende skader av hjernebetennelsen, og som løftet henne opp da Olemine døde bare 8 måneder gammel. Han var jo klippen deres alle sammen!

Så blir hun sint og frustrert! Hvem var denne morderen? Vil hun noen gang få vite hvem det var og hvorfor han skjøt? Hun kjenner at hun får et utrolig sinne over at det går an å være så ond at man bare kan skyte ned et uskyldig menneske …… 

Mimmi Helliesen, kapteinens omsorgsfulle kone som også er med på denne reisen, blir en god støttespiller for Abelone. Sammen med Mimmi kan Abelone få ut både sorg og sinne, og Mimmi hjelper henne til å gråte over sin kjære mann, men også å tenke videre framover. Hva må og kan hun gjøre for å holde familien samlet? Hva må hun gjøre for å sørge for at barna hennes skal klare seg bra videre i oppveksten ? Penger, penger, alt er jo avhengig av inntekt og rede penger….

Allerede når hun er kommet tilbake til Stavanger har hun tenkt ut hvordan hun skal ta grep om fremtiden! Hele byen vet om hva som har skjedd når hun kommer tilbake, for skipper Helliesens brev til skipsreder Bergesen har stått på trykk i avisen. Hun får også beskjed om at rederiet vil betale henne en erstatning. En plan begynner å ta form…………..


Abelone har nå fått litt midler, og har bedre muligheter til å realisere drømmen sin. Hun ser seg om etter et sted hun både kan ha en liten butikk og der hun, barna og mor Elen kan bo. 

I november 1901 kan vi lese dette i Stavanger Adresseavis:

 

“Til Stavanger Magistrat!

Undertegnede anmelder herved, at jeg under Firma

ABELONE RASMUSSEN

agder at drive Handel i Stavanger.”

 

Omtrent samtidig kjøper hun Nybø 19 (Lervig 19), får låne en håndkjerre og flytter alt sitt inventar fra nedre Strandgate til Lervig. Mor Elen er blitt ganske svak, så de bruker lang tid på flytteturen.

Her blir altså Abelone sitt nye hjem.

Abelone åpner sin lille butikk i krysset med Kvitsøygaten. Denne livnærer hun seg og sin familie fra. Etter bare få år dør hennes mor. Datteren Gudmunda bor hjemme hos moren så lenge Abelone lever. Seinere bor hun videre hos søsteren Bergit til hun dør hos Bergit og familien i Arneagergaten 10. Året er blitt 1926. Hun levde ett år lengre enn sin mor.

 

For å få bedre økonomi, leier Abelone også ut noen rom, og i perioder har hun råd til å ha en tjenestepike. Hun får det til, ikke det at det blir flust med penger, men hjulene går rundt.


Hun leier ut andre etasje og loftet til både en og to familier i de årene hun eier og driver butikken. Det er en setning som går igjen hos henne og som kanskje synliggjør litt av driftigheten hennes: «Sedd kannå frå deg, og ta te’ me’ hendene!» sa hun ofte til både barn og barnebarn hvis hun syntes de var lite effektive.

Abelone får kreft og er en periode innlagt på «det kroniska», sykehuset for kronisk syke i Stokkaveien 33. Deretter bor både hun og datteren Gudmunda hos sin yngste datter Bergit i Arneagergaten 10. De siste årene bor hun i Lervigsveien 51, hos datteren Lina og hennes mann Ingvald Fjermestad.

Da Abelone lå på det siste sa hun bestemt "Hu Jonny ska ha gifteringen min, for hu har så tynne fingre." Jonny 7 år var hennes barnebarn og min mor, Hun fikk gifteringen etter sin mormor og brukte den all sin dag.

Onsdag 22. april 1925 vandrer Maren Abelone fra Østenstad videre i sin levende tro – den  hun har hatt siden barndommen!

En seng står tom  - et virke er over  !

Hun fikk aldri vite hvem som drepte hennes mann…….

 

Abelone har nær kontakt med få av egne slektninger. Farens bror Ole (som egentlig skulle ha overtatt Lindanger), dør så tragisk i en drukningsulykke når jekten hans forsvinner på vei til Danmark i 1832. Enken etter ham gifter seg med broren Johannes og overtar bruk 5). Oles datter Oline, født like etter farens død, er Abelones søskenbarn og de knytter et nært vennskapsbånd som varer hele livet.  Oline gifter seg med Osmund Sigvesen Sandvig og deres barn og Abelones datter Bergit, opprettholder kontakten i neste generasjon.   Abelone tar barna med seg og besøker Sandvig i kortere og lengre perioder når hun har anledning. Med datteren «Sina» på Sandvig, som gifter seg til Bakkevig, fortsetter nærheten, slektskapet og kontakten. Det er alltid et stående tilbud til slekten i Stavanger om å ta barna med seg å komme både til Sandvig, Bakkevig og seinere til Sinas sønn Ole og hans kjære Amanda Bakkevig i Liarvåg. Ole drev butikken på kaien og Amanda drev en liten telefonsentral.

Tilbudet blir mer og mindre jevnlig benyttet gjennom generasjoner. Mang en kaffekopp er drukket på det gode og velbrukte kjøkkenbordet eller ute i en blomstrende hage på disse trygge stedene. Mange barn har her fått boltre seg i grønt gress og frisk luft under årvåkne øyne og fått mer eller mindre populære arbeidsoppgaver. Mange barn har fått kjent den friheten det er å komme seg ut av bykjernen i Stavanger, fra byens trange gater, utedoer som sto tett i tett og de stadige epidemiene av smittsomme sykdommer som så lett fikk grobunn i barn og eldre som bodde trangt.  Gjennom å ta vare på hverandre slik som dette, klarer generasjonene å opprettholde den gode kontakten med hverandre. Et slektskap og en kontakt som fremdeles opprettholdes etter 165 år. Lenge etter at man egentlig har glemt hvordan slektskapet var…..

Av Abelones søsken, som vokste opp i Ryfylke, dro både Gudmund og Berge til Amerika. Så langt  jeg vet, fikk de ingen barn der.

Abelones yngste datter, Bergit, gifter seg med Johan Tobias Tjensvold. De blir min mors foreldre.

Dengang måtte man markedsføre seg selv - både for å få kunder i butikken og for å få leid ut værelser til pålitelige familier.

Abelone hadde sin egen måte å gjøre butikken sin kjent på. Når hun besøkte sin kjære slektninger i Ryfylke sa hun til alle nye mennesker hun traff: «Hvis du komme te Stavanger må du spør itte Abelone Rasmussen. Eg e` kjende øve heile byen!»

Grethe Egenæs  -  fra Stavanger til Magdalenahjemmet på Laksevåg hjemmet som skulle være redningen for prostituerte kvinner

Andre juledag 1825 blir det født et tvillingpar hos tømmermann Anders Tasta og hans kone Malene Aase på Eiganes, i Stavanger; de fikk navnene Eilert Christian og Grethe Ingeborg. Dette blir de to yngste barna til Anders og Malene. Familien bor på Eiganes og kaller de seg Egenæs til etternavn.

Tvillingene blir konfirmert i 1840, og Eilert drar til sjøs, mens Grethe arbeider som tjenestepike hos ulike familier i Stavanger.

 

Grethe blir voksen, og jeg finner henne igjen etter at hun har flyttet til Bergen, i 1853. Da leder hun en vevskole. I 1857 tar hun imot stillingen som bestyrerinde for den kvinnelige avdelingen ved Tvangsarbeidsanstalten i Allehelgensgate 3. Her får hun sitt første og sterke møte med noen av de dårligst stilte kvinner i Bergen. Et møte som får henne til å bli mer og mer engasjert i kvinnene som bl.a. lever av å selge seksuelle tjenester.

 

Året etter blir tidligere baker Mogens T. Martens ansatt som inspektør for anstalten og han flytter inn med seks barn.

Her bor både Grethe Egenæs og familien Martens i 1865. De har da også to tjenestepiker boende hos seg i «Tvangen», som den blir kalt.

Torger Bergesen er ansvarlig for innkjøp av mat til beboerne; han har kone og flere barn. Anstalten har både overvaktmester og undervaktmester som også bor her med sine familier, og Paul Westlye er portner.

Tvangen har en avdeling for menn og en for kvinner, både tvangsfanger og fattiglemmer av begge kjønn.

Bergen fikk, bl.a. som følge av sjøfarten, et stort prostitusjonsmiljø allerede før industrialiseringen og oppblomstringen av fabrikker fra 1840-tallet. Antall forlystelseshus, selgere og kjøpere av seksuelle tjenester økte kraftig. Det var et voksende sosialt problem fra midten av 1800-tallet, og skapte stort engasjement og offentlig diskusjon. Noe dreide seg om både religiøse og moralske forhold, men det var særlig de medisinske spørsmålene som opptok samfunnsdebattene. Spørsmålet var hva en skulle gjøre med den økende forekomsten av seksuelt overførbare sykdommer (venerisk sykdom). Byens myndigheter ønsket å overvåke prostitusjonsmiljøet og særlig de prostituerte selv, ved å tillate salget så lenge bordellet og den prostituerte fulgte myndighetenes regler. Dersom, de ikke gjorde det, ble de straffet etter norsk lov om utukt ved bl.a.  innsetting i Tvangsarbeideranstalten.

 

I 1865 har Grethe på 40 år ansvaret for 28 kvinner i avdelingen for fattiglemmer og 12 kvinner i avdelingen for tvangsfanger. I 1871 blir det også ansatt en koppsetter og sykepasser som har fri kost og losji og lønnes en speciedaler pr uke, og i 1875 blir det ansatt en kvinnelig sykepasser til kvinneavdelingen der Grethe er leder.

Grethe har denne bestyrerstillingen i vel 24 år, og i 1875 bor hun ennå i Allehelges gate 3 og har ansvaret for kvinneavdelingen det det nå er 38 kvinner. Dette året innvilges hun et personlig lønnstillegg på 25 speciedaler pr, år for arbeidet hun gjør på kvinneavdelingen.  Hun beskrives som en kvinne som har den dypeste kjennskap til disse kvinnenes kår og bakgrunner. Mangt har hun fått innblikk i i løpet av disse årene. Hun hadde stor omsorg for dem og ble trist samtidig som hun hadde et inderlig ønske om å hjelpe dem til et bedre liv.

 

 I 1881 hadde hun arbeidet for og med kvinner på Tvangsarbeidanstalten i over 24 år. Grethe hadde virkelig fått sett skyggesiden av kvinnenes liv. Hun hadde fått høre kvinennens  historier fra livet på de offentlige bordellene som Vestindien, De fire Løver og Steinkjelleren, bordellene som  hadde tillatelse til å drive sitt prostitusjon dersom kvinnene tok regelmessige legeundersøkelser. Kjønnssykdommer som bl.a. syfilis var økende, og kundene ville ikke har prostituerte der de kunne risikere å bli smittet. De hemmelig prostituerte var særlig trekktøsene eller gateprostituerte som tjente penger så lenge de unngikk politiarrestasjon. Grethe hadde hørt kvinner fra begge miljøer fortelle sine historier. Også om flere av byens ledende menn som hadde vært kunder hos dem.

 

Når opprettelsen av en hjem for denne gruppen blir aktuelt i 1879, blir Grethe fengslet av idealismen bak Magdalenahjemmet som skal legges til Laksevåg, nærmere bestemt på Nygjerde. Denne eiendommen var Wilhelm Mohrs tidligere lysthus og ble kalt Mohrs Minde da det ble kjøpt i 1881. 

Bygningen ble bygget ut med en ekstra etasje for å romme alle beboerne, det bygges også et høyt plankegjerde rundt

 

Grethe lytter med åpent sinn til Pastor Holt, som er stifteren av hjemmet, og hun lytter også aktivt til pastor Lars Oftedal fra Stavanger som var i Bergen og talte til de falne kvinnene. Han besøkte også bordellene i byen.

I 1880 kommer det frem i Bergens Adressecontoirs Efterretninger at pastor Holt mener at det er ca 50 kvinner som lever av å selge seksuelle tjenester i Bergen, og det er slike kvinner som fyller kravene til å få komme inn på et evt. redningshjem. Politi-inspektør Bøgh sier at pastor Holt kun har møtt «slige piger» på Arbeidsanstalten eller på sykehuset, og dit kommer man dersom man tjener penger med utukt.

Magdalenahjemmet var egentlig også en type arbeidsanstalt, men forskjellen var at på Tvangen var menneskene innsatt, men i redningshjemmet og de arbeide for å lære seg et yrke og å komme tilbake til samfunnet som kvinner med gode kristne dyder.

Grethe ble forespurt om hun kunne tenke seg å lede hjemmet og svarte at det var hennes inderligste ønske. Hun hadde jobbet på anstalten i 24 år, og kommet i daglig kontakt med falne kvinner, som hun lengtet etter å hjelpe. Siden dette var et helt nytt prosjekt i Bergen, hadde man ingen erfaring med å drive en slik institusjon. Styret ville derfor at Grethe først skulle oppleve hvordan et slikt redningshjem ble styrt, før hun skulle lede et. Hun ble derfor sendt på studietur til København og Magdalenahjemmet der. Reisefølget fra stiftelsen i Bergen ble vist rundt av frk. Thora Esche, grunnlegger av det første redningshjemmet i Danmark i samarbeid med indremisjonen.  Jomfru Grethe Egenæs ble på redningshjemmet i København i én måned. Hun ble tatt veldig godt imot og opplevde at hun lært svært mye. Hun glemte aldri frk. Esches gjestfrihet. Thora Esche mente at å tillate salg av seksuelle tjenester så lenge den prostituerte fulgte myndighetenes regler, var en avskyelig håndtering av problemet.

 

Med økonomisk støtte fra Brennevinssamlaget ble Wilhelm Mohrs lysthus Nygjerde på Laksevåg innkjøpt og bygget på med en etasje. Hjemmet var ferdig våren 1882, og BT skriver da at styret inviterer alle som ønsker å se på det fra kl 10 -12 om formiddagen og kl. 4-6 om ettermiddagen. Også om søndagene er det anledning til å besøke stedet.

Magdalenahjemmet har som formål er at optage saadanne faldne Kvinder, som selv begjærer at forlade sit syndige Liv, og om hvis Uddannelse til sædelige og dygtige Piger, der kan være Haab.

 

Jomfru Grethe Egenæs trådte inne i Magdalenahjemmet som bestyrerinde og husmor med stort engasjement for hjelpearbeidet. Sammen med seg hadde hun jomfru Amalia Wilhelmsen. Hun fikk jobben på grunn av sitt gode vitnesbyrd fra familien Mowinckel på Torgalmenningen der hun hadde vært i tjeneste. Når det gjelder arbeidsoppgavene på hjemmet, og det de tidligere prostituerte skulle opplæres til, var hun kvalifisert med den bakgrunnen.

 

Bestyrerinden og husmoren skal her lage et hjem; med en mor som skal oppdra sine søstre eller døtre og gjøre dem skikket til å leve og bidra i samfunnet. Hun skal ta seg av kvinnene med kristelig og moderlig omsorg, og trøste, oppmuntre, formane og advare dem etter Guds ord. Jomfru Grethe Egenæs holder også andakter hver morgen og ettermiddag. Hun gir undervisning, gir de prostituerte arbeidsoppgaver og passer på de huslige syslene som må gjøres. Beboerne skal holdes i stadig og i varierende aktivitet. Alle skal arbeide hele dagen, enten det er med vasking og stryking, som gir stiftelsen inntekter, eller det er å dyrke i hagen, matlaging, og annet husstell. Som mor passer hun på hvordan døtrene prater og forholder seg til hverandre.

Gethe Egenæs noterer hvordan oppførselen til den enkelte er i en dagbok

 

Tanken var at 12 – 14 kvinner skulle få botilbud i hjemmet i to år.

De måtte ha et inderlig ønske om å komme seg bort fra sitt tidligere liv og miljø. Tanken bak redningshjemmet var at jentene skulle arbeide for å få samtidens arbeidsmoral til å bli en del av personligheten til jentene, slik at de var skikket til et liv med hardt arbeid etter endt utdanning. Jentene ble forklart den strenge disiplinen før de aksepterte oppholdet.

 

Hjemmets grunnregler sa bl.a. at jentene måtte gi fra seg klærne sine, og bruke hjemmets klær. I dette lå der også noe symbolsk, nemlig et synlig tegn på en omstilling fra den prostituertes livsstil, til en arbeidende kvinnes. Det var også forbudt å snakke om fortiden, og det var ikke tillat å bevege seg utenfor det høye plankegjerdet rundt eiendommen. De gikk i samlet flokk til gudstjenestene i Laksevåg kirke sammen med bestyrerinne Grethe Egenæs. Utdannelsestiden var, som regel, to år, men en jente som ønsker å forlate hjemmet, kunne gjøre dette av fri vilje etter en pålagt betenkningstid på 24 timer. Dersom hun ønsket å komme tilbake, måtte dette vurderes av styret.

 

Arbeidstiden varte fra klokken seks om morgenen, om sommeren halv seks, til syv om kvelden og bestyrerinde og jomfru Grethe Egenæs passet tiden. Tanken var at en rutinepreget hverdag var viktig for disiplineringen av kvinnene, som trolig hadde hatt et mer ustrukturert liv som prostituert.

 

Hverdagens rutiner:

-        kaffe kl. 06.30 etterfulgt av salme, opplesning av et ”Stykke for Dagen” fra andaktsbok, samt Fadervår.

-        frokost 08.30

-        middag kl. 13.00 som inkluderte en kort bordbønn.

-        Kl. 16 var det ny kaffe,

-        Kl. 19.00 kveldsmat

-        Fra kl. 19.30 – 21.00 hadde beboernes fritid, som skulle brukes til å spasere i hagen, nyttig lesning og lignende.

-        Kl. 21.00 var dagen over, da var det salmesang og Fadervår, før beboerne fant sine soverom.

 

Om vinteren skulle beboerne samles i systuen etter halv åtte; her tok de med seg håndarbeidet sitt, og fra åtte til ni ble det lest høyt når kokkepiken var ferdig med oppvasken. Under arbeidet var det tillatt med sømmelig sang og samtale (fra årsberetning 1883).

Jentene fikk ikke være uten tilsyn, enten var Grethe Egenæs som bestyrerinde, eller medhjelperinnen alltid tilstede, også når jentene fikk besøk av familien.

 

Dette regimet må forstås ut fra samtidens normer, disiplin og at prinsippet med redningshjemmet var at kvinnene skulle ønske en annen livsførsel. Dette måtte de da lære under de vilkår og den pedagogikk som hersket den gang. De skulle utdannes til ærlige og arbeidsomme arbeidspiker.

 

Det første året var det 12 piker i hjemmet, i alderen 16 – 24 år. 10 av dem var født i Bergen. Fem av dem forlot hjemmet etter en tid. Men en liten kvinneforening har urokkelig arbeidet for hjemmet og bla undervist jentene i norsk, skriving og regning en time i uken. Bestyrelsen, sammen med bestyrerinne Egenæs, forsøker å få jentene ut i arbeid etter endt tid på hjemmet, men ingen vil ta dem i sin tjeneste. Talen etter det første året sier også at det nå er tre piker som skal videre fra hjemmet, og som ønsker et anstendig arbeide. Dersom noen er interessert i å tilby arbeid, kan disse henvende seg til bestyrerinde Egenæs. Styrets formann har også hatt religionsundervisning med pikene en gang i uken fra i fjor høst. Magdalenahjemmet på Laksevåg får tilskudd i form av gaver og fra Bergen kommune. Men det var også helt nødvendig at beboerne på hjemmet utførte arbeid til inntekt for driften. Hjemmet får en vaskeribygning der jentene skal opplæres. Dette gir hjemmet en inntekt.. Regnskapet for 1884, to år etter starten, viser at jentenes inntekt dekket en tredjedel av hjemmets utgifter. Det ble da vasking av tøy som ble hovednæringen for hjemmet som ble en utdanningsanstalt for jentene. I tillegg ble de opplært i vanlig husarbeid som kunne utdanne dem til tjenestepiker etter oppholdet.

 

2. september 1890 setter styret inn en annonse i BT der de søker etter en voksen dame som kan hjelpe til i vaskeriet på Magdalenahjemmet. Det er viktig at hjemmet tar imot mye klær for borgerskapet, både for å øke inntjeningen og for å vise utad at beboerne er hardt arbeidende.

 

I 1891 bor Grethe Ingeborg der som styre, og hun har vært der i ni år. Hennes medhjelper, Amalie Wilhelmsen er også født samme året som Grethe, i 1825. Sammen styrer de huset i tråd med retningslinjene som styret har vedtatt.

Den ugifte Anna Tapper på 51 år går til hånde både i vaskeriet og andre steder det trengs.

 

Disse beboerne bor på hjemmet:

Laura Thea Eeg, f. 1871 i Bergen, 20 år

Marie Hermansen, f 1867 i Bergen, 24 år

Elen Kristine Kristiansen, f. 1866 i Bergen, 25 år

Johanne Johannessen, f. 1867 i Bergen, 24 år

Elisa Gabrielle Gabrielsen, f. 1872 i Bergen, 19 år

 

Hva har jeg funnet om deres liv? Det er kun to av dem jeg med sikkerhet vet noe om.

Laura Thea ble født på fødselsstiftelsen i Bergen i 1871. Faren var enkemann på 35 år, og Laura får Osberg som etternavn. Mor var ugift og 22 år gammel. Laura ble satt bort som spebarn. I 1875, da Laura var 4 år, bodde faren i Lille Markevei 7 der han hadde et ølutsalg. Moren innført i folketellingen som tjenestepike på Arbeidsansalten Tvangen i Allehelgensgate 3.

Mor gifter seg med Nils Eeg og bosetter seg i Vigssmauet 1 og får 5 barn sammen. Det er nok derfor Laura bruker Eeg som etternavn på Magdalenastiftelsen.

Etter endt opphold på Magdalenastiftelsen gifter Laura seg og flytter til Kristiania. Hun gifter seg for andre gang i 1912 og bosetter seg på Sagene. Hun arbeider som vaskekone og det ser ikke ut som om hun får barn.

Elisa Gabrielle Gabrielsen blir født i Bergen i 1872 som en i rekken av åtte barn, familien bor i Professor Dahls gate 15.

Elisa gifter seg like etter at hun kommer tilbake fra Magdalenahjemmet og får flere barn. Hun og familien bor i Ladegårdgaten 40 i mange år, og som enke ser det ut til at hun bor i Kroken 13D der hun bli ivaretatt av sine barn.

Til tross for ulike oppvekster, har Laura og Elisa det til felles at de kommer fra arbeidermiljø, og at det der er vanlig at barna må flytte ut fra hjemmet og klare seg selv etter konfirmasjonen. Mange av de unge prostituerte hadde dette som yrke i ungdomstiden før de etablerte seg. Det var nok ulike årsaker til dette, men raske penger kunne nok være et lokkemiddel. På en måned kunne en prostituert tjene like mye som en tjenestepike gjorde på ett år.

 

De tidligere prostituerte skal ikke bare disiplineres gjennom arbeid og rutiner, de må også overvåkes. Derfor ligger medhjelperinnen Amalie Wilhelmsen sammen med jentene på sovesalen. Alle brev, og all annen kontakt med utenforstående skal godkjennes av bestyrerinne Grethe Egenæs. Uvedkommende har ingen tilgang til hjemmet. Videre må jentene vise sine overordnede ubetinget lydighet, være tekkelige i all sin ferd, delta i andaktene med alvor, være lærevillige, flittige og strevsomme. De får ikke lov til å være uenige med hverandre, ikke lyve for hverandre og ikke banne. Det skal være disiplin og ro på hjemmet. Brudd på reglene ble straffet. En typisk straff kan være å bli kastet ut av hjemmet. Dersom jentene rømte, mistet de alt de lot være igjen på hjemmet, f.eks. klær og gjenstander. De mistet ikke automatisk muligheten til å komme tilbake igjen, dette ble en sak bestyrelsen måtte avgjøre.

 

Det var et stort nettverk den prostituerte måtte bryte ut fra, derfor var det viktig at kvinnene på redningshjemmet i Bergen måtte være på institusjonen i to år. Da fikk de nok tid til å opparbeide seg en avstand til det gamle livet med ”kollegaer”, kunder, bordellmammaer og andre med tilknytning til prostitusjonsmiljøet.

Mange kvinner forlot hjemmet før tiden var over, derfor var det viktig for Grethe Egenæs og bestyrelsen å finne dem som hadde et reelt ønske om å få en annet liv, og ikke bare et flyktig. Man skulle finne de sanne angrende, de verdige.

For dem som faktisk var to år på hjemmet ble ikke lenger regnet som smittsomme, skadelige og udugelige skjøger, men dyktige og nyttige tjenestepiker. Etter endt opphold kunne de igjen gå på gaten som en ikke-prostituert. For å få opptak på hjemmet, måtte den prostituerte si seg villig til å ta på seg arbeidsoppgaver og undervisning. En prostituert ble sett på som udugelig innen arbeid, og manglet kunnskap som var passende for en kvinne på 1800-tallet.

Som hjemmets mor, har Grethe oppdradd jentene til å bli fornuftige voksne kvinner, med moral og holdninger som passer samfunnet.

 

Magdalenahjemmets styre er meget fornøyd med hvordan bestyrerinne og husmor Egenæs samt hennes medhjelper Amalia Wilhelmsen ledet gjerningen med så stor troskap og dyktighet.

De mener at det er takket være dem at gjerningen lyktes så godt. Arbeidet innebar mange skuffelser og tunge stunder, så styret håpet Herren ga dem styrke til å fortsette å lede gjerningen til tross for vanskelighetene.

 

I 1886 skriver hjemmets styre at de håper de kan få en stilling til, slik at det er mulig med ferie, men på det tidspunktet har de ikke råd til flere utgifter. Og enda viktigere enn det økonomiske, er at de ikke kjenner til noen skikket kvinne, som med lyst og kall ønsket å tre inn i gjerningen.

Men høsten 1887, får hjemmet den medhjelperinnen de trenger. Dette er faktisk en av de tidligere pikene fra Magdalenahjemmet. Hun er et godt eksempel på hvordan redningshjemmet kunne forvandle de tidligere prostituerte til skikkete kvinner. Hun hadde vært to år på hjemmet, og så halvannet år i tjeneste. Her hadde hun oppført seg så bra, at det var ingen grunn til å avslå ønsket om å komme tilbake til det stedet som hadde blitt det kjæreste i hele verden for henne.

Men det var ikke helt uten betenkeligheter hun fikk stillingen. Pastor Holdt påpeker at de fryktet at hun ville få problemer med å sette seg i tilbørlig respekt hos jentene på hjemmet. Videre sier Holdt i 1888:

Hvis hun kan fortsette slik som hun har blitt, kan akkurat hun bli til stor velsignelse for hjemmet, for hvis noen forstår disse jentene til bunns, så må det være henne. Hun har jo selv delt deres skam og skjensel.

Hjemmet trengte først og fremst en ferievikar for jomfruene Egenæs og Wilhelmsen, så stillingen var neppe stor. Viktigst var kanskje symbolverdien i hvordan hjemmet kan hjelpe de prostituerte ut av sitt elendige miljø, og gjøre dem skikket. Ja faktisk så skikket at de kan begynne å hjelpe sine gamle kollegaer i prostitusjonsmiljøet.

 

I begynnelsen av mars 1894, svikter hjertet til jomfru Grethe Egenæs, et langt og oppofrende liv har hun lagt bak seg når hun sovner inn 9. mars på Magdalenahjemmet etter noen smertefrie dager.

 

Bergens Tidende skriver 10. mars om henne:

Hun var sannsynligvis den kvinne i vår by som først fikk øynene opp for at et redningsarbeide burde gjøres for de elendigste av våre kvinner, og som selv har arbeidet med dette i 36-37 år.

 


Romsdals Tidende 14. mars 1894:

Vi anser det som en stor lykke at Grethe Egenæs sto der ferdig og villig til å overta ledelsen av det hjem som nå skulle begynne sin virksomhet i 1882. I de siste 24 år var hun daglig i kontakt med de kvinner som Magdalenahjemmet skulle ta seg av. Hun hadde kjennskap til deres kår som ingen annen hadde. Alt hun hadde opplevde i alle disse årene hadde både vekket sorg i hennes hjerte over all den elendighet kvinnene hadde opplevd, samtidig som hun fikk en lengsel etter å rekke dem en hjelpende hånd. Hun var svært glad da hun ble betrodd å lede Magdalenahjemmet.

I disse 12 årene hun har ledet hjemmet, har hun virkelig klart å gjøre det til et hjem for så mange, slik at modernavnet hun har båret, har hun båret med rette.

Den kjærligheten hun hadde da hun begynte, har hun bevart til siste stund.

I den siste tiden følte hun at alderen gjorde seg gjeldende. Hun lengtet nå etter den siste hvile og fikk den etter bare et par dagers smertefritt sykeleie, og det unte vi henne vel.

Vilhelm Holdt.


"Tryllian" på hjørna - Han me' sniglane og iskremen, Stavanger

Stavanger Aftenblad 10.09.1982:

«TRYLLIAN» på hjørna - Han med sniglane og iskremen

Sigurd Tønnesen (Tryllian) hadde butikk i Bergelandgaten 11, på hjørnet av Bergelandsgaten og Pedersbakken – rett over der det gamle Amtsykehuset lå i gamle dager. Han var sønn av Johanne Margrethe og smedmester Adolph Tønnesen i Pedersbakken 5 (huset nedenfor butikken hans).

Tryllian døde i 1939, bare 37 år gammel. I dag, 10. september er det 80 år siden han ble født.

 

Det var to trinn ned, og vinduskarmene gikk i ett med hellene på fortauet. Trinnene hadde messingbeslag og golvet hadde svarte og hvite fliser.

Hvorfor husker jeg nettopp dette?

Kanskje fordi beslagene alltid var blanke og flisene alltid rene.

I disken, som var av glass, lå sjokoladene. De kjempestore femtiøres med hele nøtter – noen med paranøtter og andre med mandler. Og så kom de på rekke og rad med hasselnøtter, marsipan, nougat og trøffel med gele` - og så endelig de til ti øre med bare sjokolade. Lengst til venstre lå de store, flate, runde til fem øre med mentol inni, sammen med svære hauger av toffa te` ett og fem øre.

Bombom-glassene var vel likevel det jeg husker best. De sto på glassdisken og var fylt med bombom i alle farger. Også her var det klasseforskjell – og det var de lengst til venstre vår økonomi tillot. For det var her sniglane, Kongen av Danmark og kirseber-bombommane låg. For ti øre fekk me’ ein heile påse.

 

Hva var det så med butikken på hjørnet? Var det glassdisken me adle sjokoladane korr «Rigel» låg heilt bårte i hjørna? Den me’ di fem rudene, kor me’ sudde ei om gongen – elle va’ de’ ligavel bombomglassene, kor sniglane låg?

 

Var det det store akvariet med gullfiskene, som ingen andre hadde – og hvor fiskene var de sjeldneste i hele landet? Var det trinnene med messingbåndene som alltid var blanke? Eller va’ det iskremen i kromkakene – den de sang om i Brooklyn og i Buenos Aires?

 

Min tanker bringer meg ofte til tiden hos «Tryllian», og jeg har i årene som voksen møtt mennesker som aldri kunne glemme ham. Kanskje presten i Brooklyn sa det best etter at Stavanger-foreningen hadde sunget sangen om hjembyen. Sangen som fortalte om byer de kom fra.

 

Om Bagarbryggå, kor «Forra» låg, om Ølklemmå, om gadå kor det bare va’ skobutikkar og slaktarar.

Om Badedammen, Parra og Søylå, Ånonskogen, Kjølvigsmarkå og «Lykjeratmarkå» og om Pedersgjerde med adle smeane, me’ Amtsygehuse på den eina hjørna og Tryllian på de’ andra.

 

Sjømannspresten er ikke mer – men minnene fra guttedagene i byen han forlot, fortalte oss om mennesket bak disken han ikke kunne glemme.

Atmosfæren ingen kan bringe tilbake. Atomsfæren i butikken på hjørnet - noen vil ennå huske den, fordi det bringer dem tilbake dit hvor drømmene begynte.

Drømmene, som for noen ble oppfyllt og for andre gikk i stykker. Jeg har møtt dem begge – og kanskje jeg vel aldri vil kunne forstå hvorfor. Men noe forsto jeg,  da kanskje min største helt fra guttedagene entret skansekledningen på Stavanger-båten under depresjonen i Amerika – og da han ba om rester fra middagen om bord.

Han som alltid hjalp – ba nå om smulene før de gikk overbord.

 

Kanskje jeg likevel først forsto, da jeg samme kveld satt hos ham i skuret i «Ørkenen Sur» (den norske uteliggerkolonien i Brooklyn), det store området som lå mellom dokkene og storbyen - og hvor taket var sammensatt av rustne blikklokk fra cornbeefbokser, som ble kastet fra båtene i dokken - og hvor veggene var avfallsbord fra banankassene som ble knekket under lossing.

Også han fortalte om butikken på hjørnet – om Tryllian og om drømmene.

 

Skuret med bordene fra banankassene ble hans siste bolig, og bildet han viste meg var det som ble igjen etter ham.

Bildet av to, som en gang hadde kalt ham «gutten sin», lå sammen med vitnesbyrdene fra Petri og fra Storm skole – og avisen fra byen han forlot som gjennom alle årene hadde beskyttet dem, var gulnet og slitt i brettene. Brettene han omhyggelig hadde lukket om sine minner - og om sine drømmer.

Stjernene over himmelen i verdensbyen fulgte meg om bord, og jeg ble sittende på lukekarmen til silhuettene av skyskraperne avtegnet sine konturer inn i en ny dag – og mine unge tanker brakte meg til butikken han ikke kunne glemme.

Butikken heller ikke jeg kan glemme, fordi den rommet innholdet av noen som var – og noe som ga.

Det var kanskje her min drømmer tok form, og det var her jeg fant mine helter.

Butikken med atmosfæren vi aldri får igjen. Butikken hvor alle som gikk ned de to trinnene var med å skape det det vi i dag savner – og hvor noen av dem har trådt trinn som gikk oppover – og hvor messingbeslagene alltid har vært blankpusset. Noen er ikke mer, og andre har måttet trå trinn som aldri ble pusset.

 

Var det stjernehimmelen over verdensbyen som ga meg svaret? Jeg vet ikke – men jeg visste at om noen timer ville de samme stjernene og det samme universet hvelve over byen med butikken på hjørnet. Og jeg visste at også han som sto bak disken – han med sniglane og med iskremen som de sang om i Brooklyn og i Buenos Aires – og som i timevis kunne sitte og se skjønnheten i livet bak glassene i akvariet. Han som gråt da andre hadde det vondt – og som dekket sin skulder – fordi han selv hadde det vondt. (Egne anmerkninger: Sigurd hadde en kul øverst i ryggen/nakken)

 

Jeg vet om de drømmer han drømte – fordi jeg spiste ved samme bord.

Kanskje jeg i dag vet noe – om det jeg den gang ikke forsto.

 

Marthin Tønnessen (Sigurds bror)

 


Mine sterke formødre fra Hatlastad og Østenstad, Skjold i Ryfylke

Av Bente Borgen

 

Første del av historien fra Skjold i Ryfylke  som ender i Stavanger.


Første juli 1847 står et brudepar på kirkebakken utenfor Skjold kirke.

De har fått løyve til å gifte seg (datert 14. juni samme år) og har da sluppet lysning fra prekestolen. De er nå akkurat blitt viet, men har ikke rukket å døpe sin førstefødte ennå. Lille Gudmund ble døpt tre dager etter bryllupet – i samme kirke.

 

For Gudmund Gudmundsen fra bruk 5 på Lindanger er det Elen Oline Bergesdatter født på Hatlastad, bosatt på søre Kreppene som blir den utvalgte.

De første årene bor paret hos Gudmunds foreldre på Lindanger.

 

Gudmunds eldste bror Ole overtar bruket på barndomsgården, men da han dør allerede i 1832, tar nest eldste bror Johannes over gården. I 1851 kjøper så Gudmund Østenstad (bruk 3) for 800 spd. Da har den lille familien bodd på gården i nesten ett år allerede.


Både Gudmund og hans Elen blir fenget av kvekerbevegelsen som sprer seg gjennom distriktet. De er så enige med at det er det indre forholdet man har med sin Gud som er det viktigste. Andaktene deres er tause og alle ber i stillhet. Kvekerne skyr vanlige regler i samfunnet, nekter å betale både skole- og kirkeskatt, og de er pasifister. De tar kun av seg hatten når de ber, fordi de da henvender seg til Gud, men løfter aldri hatten for mennesker, uansett rangstige. Kvinnene bruker ikke smykker og klærne er laget av ufarget ull. De bruker ikke de vanlige navnene på ukedagene, fordi disse stammer fra hedenske navn. De benevner dagene ved tall, den første, andre, tredje dag osv. Det samme med månedene. Deres puritanske vesen sammen med et sterkt sosialt engasjement, fører til mye god nestekjærlighet samtidig som deres oppførsel provoserer myndighetene.

 

Gudmund og Elen glir inn i denne bevegelsen og høsten 1853 holder de et stort kvekermøte på Østenstad. Anledningen er at "storkvekeren" James Backhouse skal tale. Maleren Lars Hertervig studerer hos Hans Gude i Düsseldorf, men er hjemme på ferie. Han er rorkar for James, og er nok også deltaker på møtet. Det kommer omtrent 150 mennesker på Østenstad-møtet, og "the feeling of the Lord's presence was powerful».

 

Som mange andre i dette lille «samfunnet» som likevel blir ganske «stort» i Ryfylke, melder heller ikke Gudmund og Elen seg inn som medlemmer hos kvekerne. Men de melder seg ut av statskirken i 1859 og dette står i Skjold kirkebok:

 

"1859 i Januar udmeldte Gaardmand Gudmund Gudmundsen og Hustru Elen Oline Bergesdatter Østenstad sig af Statskirken og foregaves at henhøre til Vennernes Samfund."

 

Årene før har de fått tre sønner: Gudmund, Berge og Ole. Alle døpes i kirken, noe de nok ikke hadde gjort om de hadde vært medlemmer i kvekersamfunnet.

 

Bruk 3 av Østenstad er et rimelig stort bruk, så familien klarer seg bra. De har en hest, gjerne inntil 8 kyr og  40 sauer. De sår 5 tønner havre og 5 tønner poteter (her kunne de nok få 8 fold tilbake om de var heldige). Familien har det, etter forholdene bra, rent bortsett fra at begge de eldste barna deres, Gudmund og Berge kun får leve i to og fire år.

 

Etter å ha født fem gutter, får Elen Oline endelig en datter. Lille Maren Abelone ser dagens lys på Østenstad 14. oktober 1859.  Alt er fullkomment, synes foreldrene. Nå er de så faste i kvekertroen, har jo også meldt seg ut av statskirken og de velger å ikke døpe Abelone (som hun blir kalt).

Endelig en jente….. Gudmund er overlykkelig. Han holder henne i armene sine hver ledige stund, prater og pludrer med henne og hun smiler og ler.

Gudmund rekker å se at datteren klarer å stabbe på egne bein bortover tunet…..

 

Så skjer det som ingen har regnet med……

39 år gammel, i januar 1861, dør Gudmund, brått og brutalt!

 

Han er registrert begravet i kirkeboken, men ikke registrert som jordfestet:

«udmeldt af Statkirken og opgivet at høre til Qvækerne hvorfor Jordfæstelse ei skeet»

 

Det var vanlig at den døde ble begravet fra hjemmet. Graveren gravde en grav og kistefølget senket kisten og sang salmer. Deretter ble det ofte satt en staur på kisten før man kastet jord på den. Da presten kom til messesøndag eller når telen var gått av jorden, tok man opp stauren og kastet jord ned på kisten idet presten sa ritualet: "av jord er du kommer, til jord skal du bli og av jord skal du atter oppstå" Da dette var gjort var den døde velsignet.

Dette siste ble da ikke gjort ved Gudmunds død.

 

Tilbake sitter Elen med fire barn fra ett til 10 år. 

Nå velger hun å døpe Abelone i kirken. Den 22. september 1862 bærer hun sin datter, som er blitt tre år, til dåpen i samme kirke der hun selv er døpt, konfirmert og viet.

Det kan se ut som om Lindangerfolkene ikke støtter særlig godt opp om den farløse svigerfamilien sin. Kanskje det er dette som viser seg i hvem som var fadderne til Abelone? Det var :

Berge Kolbeinsen på Kreppene, Elen Olines far

Ole Eriksen på Østenstad

Holger Eliassen på Mehus sammen med søsteren Sigrid og moren Sigrid Eliasdatter Mehus.

 

 

I løpet av mange år har Gudmund flere ganger tatt opp lån og brukt gården som pant. Allerede i 1830-årene låner han penger av kvekeren Anders Andersen på Slogvig. Da var Gudmund ungdom, bosatt hjemme på Lindanger og uten forpliktelser verken for egen gård eller familie.

 

Ved skiftet etter Gudmund, som starter allerede i april 1862 og varer til mars 1863, viser det seg at utgiftene er blitt høyere enn inntektene på gården.

Inventar og løsøre blir solgt på auksjon, men heller ikke dette kan redde Elen Oline og hennes ønske om å beholde hjemmet hun har hatt i over 10 år.  Kreditorene  vil sikre seg sine lånekrav og ser gjerne at gårdsbruket kommer på auksjon.

Det som er interessant i forhold til auksjonen, er at det er Gudmunds bror, Johannes på bruk 5 av Lindanger som kjøper Østenstadbruket. Men han kommer ikke til å drive det, han selger det videre….

Elen kjøper ingenting på auksjonen. Hun ser at sølvtøyet deres forsvinner til gården Ikdal. Hennes bror Jon på Kreppene kjøper en av lysestakene i messing. Gudmunds bror, Johannes, kjøper rokken hun har brukt så flittig til å spinne garnet som hun har brukt til veving og strikking. Johannes tar også med seg en kjele som han sier tilhører moren hans. Han ønsker ikke at Elen skulle få dra nytte av den. Den skulle tilbake til Lindangergården, mener han, og sånn blir det.

 

Elen føler seg alene……. hun fortviler……. Det er ingen hjelp å få av Gudmunds bror som har overtatt barndomsgården. Hun er egentlig lovet et lite folgestykke på bruk 5, men det blir det heller ikke noe av.  Hva skal hun gjøre nå? Uten midler til å klare seg framover ?

 

Hun tenker en rask tanke på sin egen familie. Moren er død, faren er enkemann og over 60 år. Han bor i husmannsplassen Kreppene av Lindanger sammen med hennes bror Jon med kone og to barn. Nei, ham kan hun ikke ty til ! De har nok med å klare seg fra dag til dag….

 

Hennes søsken, da! Hun har jo seks søsken i live….  Tenk om de bare hadde bodd her i nærheten? Jo, søster Martha bor med sin mann og barn i husmannsplassen Helle i Nedstrand. De har det jammen ikke fett de heller. Dessuten snakker de om å flytte til Stavanger.

Søster Ragnhild og mannen er kvekere, og hun og Gudmund har ofte bedt sammen med dem. Men de er strandsittere i usle kår i Eide under Østerlid. De kan ikke ta imot henne og alle barna. Det er utelukket.

Søster Ingeborg, som giftet seg nylig, står på trappene til å flyttet til Kvitsøy, der mannen hennes er fra.

Søster Abelone dro til Amerika med deres onkel allerede i 1846. Så er det bror Peder og søster Birgitte som begge er flyttet til Stavanger. Birgitte er ikke gift, men Peder jobber som skomaker, er gift og de venter barn.

 

Og hun som nå har fire barn hun skal forsørge…..

Desperasjonen er stor hos Elen Oline nå……..

 

Hun tenker at er ganske urealistisk at hun kan klare å forsørge alle barna sine uten hjelp. I desperasjon og i et håp om at dette er det beste for dem, plasserer hun dem ut på ulike gårder og husmannsplasser i kommunen.

Gudmund, den eldste, kommer til Lindanger, hos onkel Johannes som også kjøper Østenstad.

Berge blir plassert på Eggje hos Ivar Hansen, som legdslem og gjetergutt.

Ole plasseres på Sponavik, hos enken Anna Alfsdatter, også som legdslem.

De familiene som krever minst betaling for dem, får dem. Slik er systemet.

 


Litt rundt Storetveit gård i Bergen – gården som strakte seg fra Wergeland til Tveiterås

Gnr 13 -

Kjøpt av den tyske konsulen og forretningsmannen Konrad Mohr (1849 – 1926) i 1896. Noen år seinere kjøpte han eiendommene Dalen og Fantoft. Selger var enkefru Stamer i Stamerhuset, nåværende Rieber-Mohns veg 18. Konrad Mohr var i sitt annet ekteskap gift med Agnethe Kroepelin og de bor i huset STUPET av Store Tveit..

Agnete dør i 1905, og hun er da bosatt på STUPET av Storetveit (nyresvikt)

 I 1890 var han vertskap for de tyske gjestene i panserskipet Deutchland, der de også hadde ball på hans «smukke landsæde ved Fjøsanger» som BT beskriver.

 

I 1900 er familien innført med tre barn og bosatt på UDSIGTEN  / STUPET (Stabburveien 9 ?)

 

Familien har 3 barn:

Anton, Elsa og Wilhelm.

I 1900 har de en husholderske, en barnepike, to stuepiker og en kokkepike.

 

Konrad bor på STUPET resten av sitt liv. Han dør der i 1926.

Emily Holm, kommer østfra i 1907 og får bo på Stupet inntil bryllupet står høsten 1908,

 

I 1907 gifter Konrad og Agnetes sønn Wilhelm seg med Emily Holm og overtar driften av gården, som forpaktere de første årene. De bor på Åsen, i et hus som lå der det nye skulle bygges.  De får datteren Agnethe i 1909, Wenche i 1912 (hun fikk kun leve i 3 uker), Konrad 1914, Wilhelm 1919 og Johan Wilhelm i 1928.

 

Johan Martens avslutter sin forpaktning på Storetveit bruk 27 i 1906, og Wilhelm kjøper innbo og besetningen på 45 kyr og 200 griser.

Så bygget han en driftsbygning der det var plass til 90 kyr og 10 hester, samt en griseavdeling med plass til 400 griser.

 

Melken ble først levert til private kunder i to lukkede, hvite vogner. Etter hver ble saget omtrent 800 l melk pr dag til kunder som bestilte fra 2 til 4 – 5 liter hver gang. Melkeguttene kjørte ut melken, de hadde med seg både kvitteringer og nota som ble gjennomgått på gården hver kveld. Etter en stund ble det kjøpt inn flasker, som rommet 1/3 liter, samt  vaskemaskiner. Dette resulterte i et salg av 2 500 flasker pr dag.

Som for til dyrene ble det bla kjøpt inn hel mais som ble malt på egen mølle i Tveite-elven ved nåværende Elvebakken. Gårdens altmuligmann, Mathias Birkelid utførte også møllearbeidet.

 

I 1910 er han registrert som godseier av bruk 27 som er sammenslått av bruk 24 og 32. Han bor i hovedbygningen sammen med sin kone Emily og deres ett år gamle datter Agnethe.

Samt øvrige arbeidere som er knyttet til bruket:

 

Tre tjenestepiker:

- Anna Lohne f. 1891 i Fana                                  barnepike

- Katrine Solheim f. 1889 på Manger                    husgjerning

- Kristine Bruland f. 1855i Førde                           husbestyrerinde

 

- Louise Dale f. 1881 i Dale,                                   melkeoppmålerske

- Karoline Vik, f. 1882, Herdla,                              stell av dyr

- Anna Haaland, f. 1892, Tysnes,                          kokkepike

- Synnøve Haakonsen, f. 1869, Tysnes,                 stell av dyr

- N. Bratteteig, f. 1883, Røldal,                             gartner

- Knut Steinsland, f. 1885, Modalen                     steinarbeider

- Anders Bjørkeli, f. 1887, Naustdal,                     kusk

- Olaf Skintveit, f. 1888, Herlø,                              arbeider med jorden

- Knut Seim, 1891, Seim                                        melkedreng

- Olai Nygård, 1894, Sunnhordland                      stalldreng

- Ingebrigt Vaage, 1869, Tysnes                            griserøkter

- Bernt Bjørkedal, 1892, Naustdal                        griserøkter

 

- Olai Indrebø, 1878, Førde i Sunnfjord                arbeider med jorden

- Ingeborg 1888, Førde i Sunnfjord                   hans kone

 

- Andreas Fagerbakke, 1865, Fana                        Arbeider med jorden

- Berte, f 1864, Indre Holmedal                            hans kone

- Ranveig f. 1892, Fana, datter                              arbeider i huset

- Anna, f. 1897, Fana, deres datter

- Helene f. 1900, Fana, deres datter

- Klara, f. 1901, Fana, deres datter

- Ole f. 1903, Fana, deres sønn

- Randi f. 1905, Fana, deres datter

- Gudrun, f. 1909, Fana, deres datter

 

- Mathias Birkeli, 1855, Førde i Sunnfj                  arbeider med jorden

- Marie, f. 1870, Førde i Sunnfj                             hans kone

- Rognald, 1896, Fana, sønn

- Martinus, 1898, Naustdal, sønn

- Karl, 1900, Fana, sønn

- Alfred, 1903, Fana, sønn

- Martha, 1907, Fana, datter

- Konrad, 1910, Fana, sønn

 

 

Wilhelms foreldre bor i 1910 på bruk 91, STUPET der de har tre tjenestepiker, samt gartnerfamilien Lynghaug som besto av Ole og Agnes Lynghaug og deres datter Alfhild.

Andreas Bergesen fra Kristiania er kusk hos dem. Han bor her sammen med sin kone Serenne og døtrene Antonette på to år og Julie på bare noen måneder.

 

Gartner og portner Torstein Skeie er også knyttet til dette bruket. Han bor her sammen med sin kone Sunneva og barna Gurine og Johannes på henholdsvis seks og fire år.

 

I 1912 står det nye hovedhuset ferdig, til en pris av kr 20 000, og Wilhelm og Agnethe flytter inn.

 

Gården er på 600 mål, og ca 250 brukes til selve gårdsbruket.

I tillegg til hovedhuset var der fire drengestuebygninger og tre arbeiderboliger, så det var mange som hadde sitt virke her.

 

Wilhelm bestyrte gården selv fram til 1922, men brukte Bertil Dvergsdal som bestyrer i perioden han satt på Stortinget.  Bertil begynte som fjøsgutt i 1910, var dyktig og avanserte i gradene. Wilhelm var tilbake igjen som gårdsbestyrer i 1942 og styrte den selv til 1954

  

I 1961 kom godseier Wilhelm Mohr til enighet med Formannskapet i Fana om å at han er villig til å selge 105 mål av sin eiendom for vel 2.2 mill kroner. Formannskapet ønsker å sikre kommunen et friareal for fremtiden. Likevel vil de ha mulighet til å benytte området til andre formål.

Einar Tveitane og Bjørn Rødde var forpakter på gården i 1962.

 

Wilhelm Mohr er representant for Høyre på Stortinget og også ordfører for Fana kommune. Han dør i 1978 og Emily som 102-åring i 1988.

Wilhelm kjøpte to parter til og gården ble på til sammen ble det 700 mål

 

1987-88: Steinerskole i hovedhuset.

1988 – 2018 Søstrene Hetland eide eiendommen.

 

 Minner: 

 

Kjell Bynes 05.12.2020:

Min oldefar bygget dette huset (hovedbygningen). Vil og legge til at min bestefar bygget «Stupet» på Fjøsanger.

Min oldefar het Ole Johan Bynes og bestefar var Alfred Bynes.

 

Bjørn Weiss, 05.12.2020:

Min mor er født i et av husene som tilhørte gården, gartnerboligen. Det var oldeforeldrene mine som bodde der. Min mor var født 1916. De flyttet mellom 1916-1920, for min onkel ble født på Alvøen slipp 1920.

 

Margit Kjersem, 05.12.2020:

Det var to forpaktere der som hette Rødde og Odd Tveitane i årene 1958. Dei var der i mange år. Ja, det gjorde dei . Jeg vet det, min søster var gift med Bjørn Rødde som var en av forpakterne (1962). Var ofte der på besøk.

 

Jan. J. Johnsen, 05.12.2020:

Bjørn Weiss - Conrad Kjær med familie bodde der (i ett av husene) i slutten av 1920-tallet og begynnelsen av 30-tallet, før "Knatten" i Storetveitveien ble bygget.

Emely Mohr var en dyktig veverske. Hun holdt til på loftet.

 

 

Elin Fluge, 05.12.2020:

Min bestemor ble født i et lite hus som sto der Storetveit skole er idag, «Lindly» het det. Faren jobbet som sjåfør for godseieren og min bestemor jobbet selv på gården når hun ble eldre -møtte min bestefar som var dreng der på samme tid som henne. På sine gamle dager bodde de i eldreleilighetene som er der låven/fjøset sto.

Jeg har prøvd å finne bilder av «Lindly», for jeg prøver pusle sammen litt historier og bilder til familien. Bestemor fortalte ganske mye før de gikk bort. Men alle bilder jeg finner er liksom mot hovedhuset -ikke andre veien.

Usikker på innflytningsåret, men mine oldeforeldre, Amanda Lysøen (f.1909) og Ola J. Årdal (f.1903 fra Jølster) gifter seg i 1929, fikk bestemor, Jonveig Marie i feb 1930 i Lindly, og så Ingeborg i Jan 1932. Ola jobbet som sjåfør for godsherren. Men Sep-32 fikk Amanda tuberkulose og ble operert og sendt til Lyster (hun overlevde)og ungene ble sendt for å bo hos slektninger. Usikker på når Ola flyttet ut fra Lindly. Etter krigen jobbet bestemor som stuepike på gården og møtte Harald Strand fra Solund som da var dreng der. De giftet seg i 53 og i 63 fikk de kjøpe Storetveitveien 94 og bodde der til 2013 hvorpå de fikk plass i eldreboligene i Lindealleen. Bestemor døde 2014 og Bestefar året etter..

 

Kåre Johan Lund, 05.12.2020:

Dette var interessant å lese. Min mor ble også født i Lindly. Hennes far, Christoffer Skeie, var gartner i «Åsen», Storetveit gods. Min onkel, Nils Skeie, overtok jobben etter sin far, han var hele livet sjåfør og gartner for Wilhelm Mohr.

Min mor var stuepike og barnepike, og hadde soverom i «veve-værelset». Her var hun med og vevde noen av de store billedvevene av evangelistene som henger i Storetveit kirke. Åsen var kallenavnet for selve hovedhuset på godset, Storetveit gård, hjemmet til godseier Mohr.

I dagligtalen ble hovedhuset kalt Åsen. Som barn bodde jeg der noen somre, mens min mor hjalp fru Mohr (tror hun het Emily, godseierens frue) med billedveving.

Jeg kjenner billedteppet på veggen bak arbeidsfolkene i drengestuen. Det er «Den røde hane», tegnet av Gerhard Munthe. Det ble vevet av Emily Mohr og min mor, Johanne Skeie (som alle kalte Lillanna).

 

Geir Vatne, 07.12.2020:

Dama som sitter som sitter som nr 2 ved vinduet er Dagny Garmannslund f. Bønes.

 

Vibecke Hetland, 05.12.2020:

Da vi kjøpte Storetveit var det svært forfallent. Før det var barnehagen til Steinerskolen som var her. Det lille røde huset bygget vi til 20 gjess og ender . Hanen Billy Hansen var sjefen .Også utstikkere på loftet fikk vi som påbygg da det ble soverom . Her bodde jeg i 6 år før min søster overtok og vi hadde inntil nå 30 år hvor stedet gav oss stor glede . Spesielt nå i julen kjenner jeg på, og ikke feire der.  Stedet ble en del av meg. Lysekronene lå i kjelleren da vi flyttet inn. De er nydelige og ble hengt opp igjen. Vi lot dem følge med gården -

Stedet har mye historie fra da familien Mohr var der. Den gang gikk eiendommen ned til bergensmeieriet hvor han skilte ut den tomten. Ettersom han også var tysk konsul kom bla. Kong Olav, keiser Willhelm og sjahen av Persia på besøk. Dette har min søster bilder av. Fru Mohr ble 104 år og gikk fra aldersheimen hver dag og stelte hagen (parken) noe jeg selv brukte mange timer på hver dag da jeg bodde der. Det var pålagt av ytrebygd kommunen da parken er vernet. Fantoft gård lå ved siden av, så var det sånn at Fantoft og Mohr ikke var så gode venner. Vi hadde en hest en stund, gjess, pryd ender, noen høner og Billy Hansen da. Min søster sitter med mest bilder.

Den såkalte «greven» hendte gikk igjennom hagen der. Jeg spurte hva han skulle, og det var ingen svar under den store hetten . Like før han tente på tårnet på Storetvedt kirke hadde de rituale i parken vår om natten. Da vi kom ut lå 20 gjess med avskåret hode slengt over alt. Det var et grusomt syn.

Noen ganger når det var fullmåne, kunne jeg stå i vinduet å skue utover parken med månen som belyste opp parken. Det rare, teatralske lyset skapte alt om til en scene. Det var som tatt ut av et stykke, Svanesjøen.

Gårdens arbeidsfolk bodde i de to husene bla. som ligger på tomten langs alleen . Det ble meg fortalt at om lørdagskveld hadde de dans med felespiller det og tyske soldater hadde stått utenfor og kikket inn vinduene. Klart de ville inn å danse men siden Mohr var tysk konsul og med i mye styre og stell tok ikke tyskerne gården til sitt.

Vi kjøpte huset rundt 1990 sammen med min søster. Så overtok hun hele litt senere og bodde der med sin familie inntil for to år siden. Da solgte hun til familien Nistad, 2018.

Den ble ekspropriert av kommunen. Delen ned mot kirken og opp mot gården skal bli urnelund med tiden.

Drengestuen lå i et av de tilhørende husene langs Lindeallen. Her var det de hadde felespiller og tok seg en dans på lørdagskvelden. Vi overtok rett etter Steinerskolen i 1988 og hadde det til 2018.

 

Fyrsteklassen på Steinerskulen var der i 1987 -88, mens huset på Skjold vart pussa opp. Dattera mi begynte på skule der. Nydeleg hage å leike i!

 

Britt Johnsen, 05.12.2020:

Min mor var en av de første som fikk omsorgsleilighet på gården, inne i hallen henger det mange flotte bilder fra gården både fra inne og ute. 

 

Lisbeth Lindberg, 05.12.2020:

I blokken hvor jeg vokste opp på Slettebakken bodde en eldre dame, Frk. Helland. Hun jobbet på Storetvedt Hovedgård hos gamle fru Mohr. Jeg tror hun var hushjelp. Etter hvert som fruen ble mere skrøpelig begynte Frk. Helland også å overnatte i huset. Hun kom hjem til sin egen leilighet hver ettermiddag. Tilbragte noen timer der, og gikk tilbake på jobb. Jeg kan ikke huske at hun hadde fridager. Når dette ansettelsesforholdet startet vet jeg ikke, men hun jobbet der da vi alle flyttet inn på Slettebakken i 1961 og hun jobbet så lenge gamle fru Mohr levet tror jeg. Da var hun nok selv langt over normal pensjonsalder. En lojalitet det står respekt av.

 

Bente Torsvik, 05.12.2020:

Som barn, lekte vi ofte på Villaren, eller kuhagen, og det var gøy å se på grisene når de var ute.

 

Rita Øvretveit Hansen, 05.12.2020:

Villaren var fra toppen av Lyngbakken/Mølleveien mot Mohr huset.

 

15.06.1960:

Brann i den 1100 kvm store grisehuset. Ødeleggelser på 300 kvm. Oppstått i et kontor som AS Moderne Kjøkken leier i en del av bygningen. Grisehuset hadde to fløyer, en på ca 850 som ikke ble skadet, og den minste på ca 350 som ble ødelagt.

 

AS Storetvedt Utbyggingsselskap og AS Nistad Eiendom eier hovedbygningen og de ca. 45 ubebygde målene som er igjen av storgården på Storetveit.

Syver og Emma i Minnesota 1894

Syver Hansen fra Hunkeviken i Nord-Aurdal  – hans liv og historie

Historien om Syver i Hunkeviken er en fortsettelse fra side 29 i min bok Berit og Hans og de som kom etter, og handler om Hunke-Hans sønn fra sitt ekteskap med Kjersti Syversdatter, nemlig Syver.

Hans Johannessen f. 1793, har overlevd sin samboer Berit fra Døvresødegården som dør i Hunkeviken i 1847 etter fire barnefødsler, tap av to barn og to opphold i tukthuset i Kristiania.  Han sitter igjen alene med sønnene Johannes på 13 år, og Trond på neste 10 år. Selv er han mye fraværende, og guttene arbeider for føden rundt på gårdene.

Kjersti Syversdatter fra Breiset er 33 år yngre enn Hunke-Hans, og de gifter seg i 1849. Hun hadde da fått datteren Sigri året før med ungkaren Ole Arnesen, og har henne med seg inn i den trange, lille stuen i Hunkeviken. Det er fremdeles smått med mat og varme på den kalde plassen i myren ved elven. Hans barnebarn fortalte om sin bestefars ulykkelige ekteskap med Kjersti.

Hans og Kjersti får fem barn sammen, men kun Syver og Marit vokser opp til voksen alder og får egne familier. Hans dør i Hunkeviken i 1863, samme dag som det siste barnet åpner øynene samme sted.

Mer om Syver, ett av barna som vokser opp.

Han blir født i Hunkeviken i 1856, men blir satt ut på legd til husmannsfolkene Knut og Sigri på Nybakken i Ranheimsbygden. Der ble det lite mat og mye arbeid for Syver. Som ni-åring gjette han deres ene ku og de tre sauene hele sommeren, der rovdyr som både ulv og bjørn kunne komme overraskende på. Han måtte finne områder der det vokste godt gress og planter til dyrene, han måtte også finne ut hvilken tid på dagen det var selv om det var øsregn. Det lette kledet på gjeterstaven han hadde over skulderen, vitnet om at dagens matrasjon var ganske liten.

Syver ble konfirmert i Skrautvål kirke som 15-åring med karakteren: God Kristendomskunnskap, flid og oppførsel.

Etter konfirmasjonen må han klare seg selv. Hans far er død, og hans mor har han ingen kontakt med. Men han er dyktig og viser tydelig sin arbeidsomhet som gårdsgutt på Nørre Døvre hos Nils og Anne den tid han er der.

Han vet at alle søsknene hans utenom Marit døde de de var små. Den to år yngre søsteren ble satt bort på legd til gården Hyllene ovenfor Breiset. De treffer hverandre av og til på omgangsskolen, men mister kontakten etter hvert. Syver er alene!

 

Jeg vet ikke hvordan Syver og Astrid Pedersdatter fra Skolte i Øystre Slidre møtes, men de gifter seg i Hegge kirke i 1881 og bruker Rogne som etternavn. Han har liten omtrent ingen kontakt med sin halvbror Johannes i Krakkeplassen og ingen kontakt med sin andre halvbror som flyttet ut av kommunen. Syver og Astrid prøver å finne en vei oppover i klassesystemet, men ser klart at det ikke er gårdsbruk nok til alle som ønsker det.

 

Syver mener at å eie jord er det som må til for å få inntekter, mat og klær, og at det ikke finnes noen mulighet for dem til å låne midler til å kjøpe seg inn på et bruk.

Den som lite har, liten mulighet får, er Syvers faste ordtak når de prater om det.

 

De har begge lest amerikabrev, og året etter giftermålet tar de sitt valg og reiser over Altlanterhavet til alle muligheters land. De slår seg ned i Adams, Mower county, Minnesota, der de får mulighet til å etablere seg som småbrukere sammen andre valdriser. Jord skal dyrkes opp, men slit er de vant med, de andre gårdbrukerne er vennlige og hjelpsomme, og snart får de bygget både fjøs og et lite våningshus.  Syver, som er et oppkomme av ordtak, har også ett for dette: Det er bedre med trøtte armer enn tommer tarmer.

«Astrid, den kan prøve den som vil. Jeg vil i alle fall gjøre alt for at vi to og den lille ufødte du bærer på, ikke skal gå sulten en eneste dag.»

«Ja, i dette mulighetens land ser det ut som om vi lykkes med det» sukker Astrid tilfreds mens hun legger hånden forsiktig på den lille magen.

Datteren Emma ser dagens lys i 1883 og blir deres eneste datter som vokser opp.

I desember 1893 blir Astrid syk. Hun får høy feber, blir svært slapp og orker ikke å spise. Den 10 år gamle Emma sitter ved morens seng så snart hun har anledning. Hun væter pannen, holder morens hånd og synger for henne. Når Astrid også få mageknip og diare skjønner Syver at Astrid sannsynligvis ikke kommer til å overleve. Hun blir svakere og svakere og like før jul sovner hun rolig inn i sitt hjem. Lege blir budsendt og konstaterer at hun døde av tyfoid (smitte fra salmonella-bakterie).

Syver er nå alene med sin datter. Til tross for sin oppvekst uten nære omsorgspersoner, klarer han å være en god far for henne.

 

Nå når hans kjære Astrid er død, trenger han en kvinne som kan ta seg av husarbeidet. Han ønsker at Emma skal få en bra skolegang, og han skjønner at utdanning er viktig for å få en inntektskilde dersom man ikke eier jord. Han ser også at utdanning er viktig for kvinner for å klare seg økonomisk.


Han leter ikke lenge før han finner en passende hushjelp i sin nabo, den ugifte Margareth Andersen. Hun tar seg av både hus og datter, og Syver får frigitt mer tid til sitt arbeid som gårdbruker, eller farmer som de sier der. Margareth er også fra Norge, så det er heller ingen språkproblemer. Far Syver vil svært gjerne at Emma skal klare å holde på sitt norske språk etter hvert også som voksen. Han blir selv amerikansk statsborger i 1898.

 

Gradvis vokser det fram nære følelser mellom Syver og Margareth og i 1900 gifter de seg. De holder et stort bryllup i Adams, Mower County med både slektninger, venner og naboer som gjester.

Dessverre får Syver og Margareth ingen barn sammen, men desto mer setter de begge pris på Emma. Hun vokser opp i et hjem som blir mer velstående etter som tiden går, og avslutter «high school» med gode karakterer.

Nok en gang krysses veiene fra Amerika til gamlelandet. Og ikke bare det – sporene går direkte til Valdres når Emma finner sin tilkommende, nemlig Henry Knutson, f. 1880 i Hancock, Minnesota. Hans far var Sven Knudsen fra Aurdal og moren var Ella Knudsdatter fra Fodnes. Henry utdanner seg til optiker og Emma blir lærer. De gifter seg i 1905 og bryllupet holdes i Syver og Maggies gjestfrie hjem.


Etter 21 år dør Maggie, og sorgen er atter stor hos Syver. Han selger gården, flytter til Leola i Sør-Dakota der Emma og hennes mann bosatte seg etter at de giftet seg.

I 1925 registreres både han og Emma som metodister. Syver er nå pensjonist, men snekkerhobbyen driver han ennå litt med.


Han gleder seg stort over sitt ene barnebarn, Milton Leroy, som ble født i Leola i 1912. Milton er ni år når Syver flytter til Leola, og han kan ikke betrakte ham nok. Tankene går nok tilbake til egen barndom, en barndom som legdsbarn uten nære foreldre. En barndom preget av sult og kulde, der det var en kamp for å holde seg varm gjennom de kalde vintrene. Utad har han satt opp et filter slik at ingen skal finne hans vonde tanker og følelser fra barndommen in Nord-Aurdal. Det er ikke slik at han tenker på det hver dag, men følelsene kommer kanskje spesielt når han ser sitt eget barnebarn som er omgitt av både kjærlighet og velstand.

I 1927 flytter alle sammen til Clear Lake i Iowa og Milton Leroy utdanner seg til optiker som sin far. Han finner sin kjærlighet i Edna Jean Matthews, og de gifter seg i 1935.


 Syver føler seg heldig.

Utgangspunktet var så dårlig.

«Det er jammen ikke alle som blir født med en sølvskje i munnen» kunne han gjerne si når han blir eldre.

Han har klart å komme seg opp og fram i verden. Han har følt lykke med sine to ektefeller og han har klart å oppdra og å gi omsorg til sin datter. Han har fått det så bra materielt som han aldri kunne drømme om da han var barn. Og han har fått verdens beste dattersønn. Han kjenner at han er blitt gammel, stivner når han reiser seg og balansen er ikke som den engang var. Men når han får holde sitt oldebarn i armene, er det vanskelig å holde tårene borte. Han er blitt 84 år.

Året etter, i 1941, dør Syver brått en dag i oktober. Han blir begravet i Adams sammen med sine to ektefeller.

Torger Østensen Vidste fra Øystre Slidre

den stillferdige mannen - den store tekniske begavelsen

Artikkelen er bygget på Torgers attester, hans karakterer, avisartikler samt nedtegnelser av hans sønn Øystein Vidste.

 

Torger blir født i Vestre Slidre, på gården Rebne (Revne) i Røn 1. februar 1855. Hans foreldre er Østen fra Rebne og Ingrid fra Magistad, Torger var nr. tre i søskenflokken på seks. Etter få år flyttet familien til Nedre Vidste hvor hans to yngst søsken ble født.

I tillegg til å drive gården, er far Østen også smed, og mange timer bruker han i smien i ledige stunder. Et av barna som ofte er med sin far, er Torger. Han er spesielt fingernem og interessert i alt som kan lages. Allerede som seks-åring skjærer han ut Røn kirke i et trestykke, og det er så nøyaktig og godt gjort at alle kan se at det er denne kirken han har skåret ut.

Han er en rolig og stillferdig gutt som ofte foretrekker å tegne, smi og eksperimentere framfor å delta i de andre barnas lek i ledige stunder. Han blir konfirmert i 1870 med karakteren: kristendomskunnskap meget godt, flid og oppførsel meget godt.

Men allerede før konfirmasjonen har han smidd fine og gode låser. På denne tiden konstruerte og lager han også en boremaskin som vakte undring hos mange. Han blir mer og mer konsentrert om sine mekaniske ideer og forsøker å lage et rasktskytende gevær. Han lager en modell av tre, deretter av jern. Målet hans er å finne opp en børse som man kan legge flere skudd i med en gang – et magasingevær. Av ulike grunner får han ikke gjort dette eksperimentet ferdig, men han er da på nippet til å finne opp maskingeværet – 30 år før det kom i bruk.

Far Østen har tidlig lagt merke til sin sønns usedvanlige evner innen mekanikk, smiarbeide og konstruksjon. Han tar villig Torger med inn i smien der han får prøve seg ut og arbeide med sine konstruksjoner.

Østen skriver i sønnens attest:

Torger Ø. Vidste har i 5 år arbeidet hos meg på forskjellig smedarbeide. I de 3 siste årene på børsemakerarbeid. Disse årene arbeidet han på egen hånd, laget to tannstempelgeværer og 1 gevær av egen oppfinnelse, hvilket arbeid han utførte med den største nøyaktighet. Jeg kan derfor, med trygghet, anbefale ham som børsemaker. For øvrig har han oppført seg som en sjelden pålitelig og troverdig arbeider.

 

Verneplikten står nå for døren, og Torger blir tambur i 4. kompani av Valdres bataljon hvor han er i fire år. Han kommer seg nå ut, får nye inntrykk, noe som gjør ham enda mer nysgjerrig.

Nå har han fått et ønske om å utdanne seg i smedfaget, og drar inn til Kristiania der han først arbeider på et mekanisk verksted i et par år, deretter som læregutt på Nylands mekaniske verksted omtrent like lenge.

Torger peker seg ut blant de andre arbeiderne på Nyland. Han viser tydelig sitt usedvanlig store talent, er samvittighetsfull og har stor ordenssans. Han får stilling som filer og maskinoppstiller og er på Nyland i fem år totalt.

Verksmester Johan Wessel på Nyland oppfordrer han sterkt til å søke på Kristiania Techniske Aftenskole, han kommer inn og tar en god eksamen der i 1881. Dette gir virkelig mersmak og han fortsetter ett år på tegneundervisning ved samme skole.

Maskiningeniør Borch gir ham denne attesten:

Som skolens lærer i tegning, er det kjært å meddele at han har gjort gode fremskritt i mitt fag. Jeg vil på det beste anbefale ham som en flittig, ordentlig og tenksom mann.

Torger vil lære mer. Han kommer nå inn på den største tekniske skolen i landet på den tiden, «Den techniske skole i Carl Johans vern» (Horten). Her tar han en «meget god» eksamen i 1886 med «særdeles» for flid og oppførsel.

Han har nå vært hjemmefra, som vernepliktig, arbeidet og gått på skoler i 10 år. Etter avsluttet eksamen i Horten blir han tilbudt stilling som maskinkonstruktør ved skipsavdelingen på Nyland mekaniske verksted hvor han ble i fire nye år. Deretter tar han seg et velfortjent friår hvor han reiser hjem til Slidre og familien på Vidste. Men selv i hvileåret er det tekniske ideer som opptar ham. Etter dette året bærer det igjen til Kristiania og Nyland hvor han nå får stilling som underingeniør i maskinteknikk, en uvanlig god og ærefull post for en så ung mann.

Men så får Torger problemer med synet, en øyesykdom som gjør at det er vanskelig for ham å sitte lenge om gangen ved tegnebordet. Han setter kursen hjem igjen i 1888, nedtrykt over øyeproblemene, men likevel ikke villig til å la dette styre hans videre utvikling.

Øyesykdommen plager ham når han sitter ved tegnebordet, men hans indre drivkraft til å tegne nytt og utvikle nye maskiner, er så sterk at han trosser smertene og ubehaget.

Da gamle Ola Fauske spør om han vil hjelpe han å smi noen ploger, er det ikke nei i hans munn. Han går opp til Ola, og mens de smir, kommer også gamle Ola fra Fosheim og får se arbeidet de holder på med. Han blir imponert av konstruksjonen på plogene og ser at dette kan være gode ploger å bruke i bakkene rundt om på gårdene i området. På flekken bestiller han to ploger til gården sin.

Torger kjenner at dette arbeidet ikke plager øynene hans. Han får en ide:

Hva om jeg klarer å få i gang et verksted for ploger og andre jordbruksmaksiner?

Han drar igjen til Oslo, han aner at mulighetene for å lykkes med noe slikt der, nok er mye større enn hjemme i Valdres. Men han trenger penger, og det er noe Torger har lite av.

Skuffet reiser han hjem igjen. Han gir ikke opp og hans pågangsmot er stort. Han trenger vannkraft til å drive en smie og skriver kjøpekontrakt med Syver K. Næs på en landeiendom og vannfall over og i Næselven til odels-bruk for en kjøpesum av 700 kroner.Dette kjøpet ser ikke ut til å ha blitt iverksatt.

Men gleden er stor hos Torger da han får være med å se at plogene bli forsøkt på både Fosheim og Fauske våren 1889. Det viser seg at dette er ploger som virkelig kan fungere i den steinete og skrå jorden. Torger får høre at lærer Hedalen i Øystre Slidre driver med mekanisk arbeid om somrene. Han reiser dit og får høre at Hedalen akkurat har fått bestilling på to høvelmaskiner, og Hedalen trengte hjelp til å lage disse. Torger er ikke sen å be, og han blir her i ett år.

I løpet av dette året, får han vite at Øistein Leira hadde et lite, mekaniske verksted på Leira, like ved Leiraelven der han henter kraft til sine maskiner. Torger tar kontakt med Øistein, og det endte med at han fikk kjøpe Elvelund mekaniske verksted i 1888.

Torger flytter så til Leira, slår seg ned i den vesle smiestuen der han arbeider på verkstedet både sent og tidlig. Han begynner å se lysere på fremtiden. Han har funnet en nisje som ikke belaster øyene så veldig som detaljene på tegnebordet, og han konsentrerer seg om å lage modeller til nye jordbruksmaskiner.

 Barbro Johannesdatter blir født i 1861 og vokser opp i Krakaplassen av Garli.

Foreldrene er gårdmann Johannes Hansen fra Hunkeviken og Ingebjørg Mikkelsdatter fra Håe. Høyt oppe i lien driver Johannes bruket som strekker seg ned til Strandefjorden. Selv om stuen er liten, vokser Barbro opp lyst og fritt oppe i åsen. Hun er enebarn, men har gode venner i dyrene på bruket. De betyr mye for henne, dyrene, også som voksen. Turen til stølen i Fuksebrekk er, for henne, starten på en god tilværelse de korte sommermånedene.

Barbro vokser til og er blitt 30 år når hun treffer Torger Vidste som nå bor på Leira. De gifter seg i 1892 og bosetter seg i Torgers lille stue.

Barbro’s foreldre driver Krakaplassen med sine få kyr, og Barbro har hver sommer vært sammen med sin mor på stølen. Dette fortsetter hun med også når hun er gift. I juli 1894 ser sønnen Øystein dagens lys på stølen i Fuksebrekk. Det er hans mormor Ingebjørg som tar imot ham. Mens Torger nå er kommet i sitt rette element i verkstedet på Leira, fortsetter Barbro med sitt arbeid i barndomshjem på Krakaplassen. Hun får sønnen Johannes der når Øystein er blitt to år. Som eneste barn er Barbro enearving til bruket, men Torger er ikke interessert i å drive gård. Han lever og ånder for arbeidet sitt på verkstedet, og fortsetter å utvikle modeller til forskjellige jordbruksmaskiner.

Torger kjøper nå også Bløitjern sag & høvleri I Vestringsbygda sammen med R. Westerbø. Han driver denne samtidig med smien og verkstedet på Leira.

Men så skjer noe av det det verste man kan tenke.

En dag på Bløitjern er han svært uheldig, og skjærer av seg fire av fingene på vestre hånd, Bare tommelen står igjen. Først var det synet som ble dårlig og nå mistet han altså nesten en hel hånd. Torger venter til sårene får gro, men så fortsetter han som før.

Avisen Samhold skriver 19.01.1897:

Meddeltes mekanikus Vidste anbefaling til erholdelse av erstatning av riksforsikringsanstalten, da han ved Bløitjern høvleri fikk avskåret fingrene (4 fingre) på venstre hånd hvorved han vil bli udyktig til arbeide, nemlig som smed på hans smedverksted på Elvelund. Han vil herved tape megen fortjeneste, da han vanskelig kan få leide arbeidere, som kan utføre hans arbeid så billig at det vil lønne seg.

Sommeren 1897 sender han en to-hesters bakkeplog til Kristian Amts Landbrugsskole, Hove på Lillehammer med forespørsel om skolen kunne teste den ut. Dette blir gjort og tilbakemeldingen blir:

Den av tekniker Torger Vidste fra Nordre Aurdal hitsendte 2-hesters bakkeplog ble i høst prøvet her på Hove landbruksskolegård dels på gressvoll i sterkt kupert terreng, del på flatere terreng og løs åker.

På førstnevnte sted gjorden den et meget godt arbeid, fordi den veltet jorden godt, var lett for hestene og lett å styre. Den ser ut til å være godt konstruert og meget vel forarbeidet. Jeg tør derfor med trygghet anbefale plogen, spesielt der hvor hellingen er stor.

Torger reiser også rundt i distriktet og reparerer maskiner som er ødelagt. Han driver sagbruket og frørenseriet om sommeren, og om vinteren leder han sitt mekaniske verksted der han arbeider iherdig med forbedringer på sin plog for skrått terreng, bakkeplogen.

I 1901 får han norsk patent på bakkeplogen sin, og året etter får han svensk patent på samme.

Han fortsetter også å ta imot tilbakemeldinger fra brukere og arbeider også de kommende år med forbedringer. Plogene hans får svært god omtale. I bakkene er de, en årrekke, de beste plogene som finnes. Dette fører selvsagt til mer arbeid, og glad er Torger for det. Som oftest har han fem mann på verkstedet, til tider også flere. Vidsteplogene blir brukt omtrent på hver gård i Valdres, og han sender ploger over hele landet, til Sverige og også til Amerika.

I 1904 får Torger kommunal garanti på lån av jordinnkjøpsfondet på kr. 300. Han skal utvide og forbedre.

Avisa VALDRES besøker Torger Vidste en dag i mars 1912. her følger litt av artikkelen (02.04.1912) på  bokmål.

Torger forteller at etter han kjøpte Elvelund i 1888 er plogproduksjon blitt hans egentlige fag.

Han har allerede et stort antall ploger på sin samvittighet. Men han kunne nok hatt en betydelig industri på dette felt, hvis sambygdingene ville ha støttet ham ved å kjøpe flere ploger av ham. VALDRES skriver at det et lå noe av et trist trekk hos Torger da han sa dette.

Videre sier Torger Vidste til avisen:

Du aner ikke, hva det har kostet meg av tid og omtanke, å få konstruert en plogtype som spesielt egner seg for forholdene i Valdres. Jeg har gjort den ene forandringen etter den andre med bakgrunn i hva brukerne har sagt, og gjennom det har jeg hele tiden laget nye forbedringer.

Så nå mener jeg at mine ploger for 1, 2 eller 3 hester, selvfølgelig med helt forskjellige konstruksjoner, skulle være fullt konkurransedyktige. Jeg selger mine ploger til en svært moderat pris etter soliditet og holdbarhet å dømme, langt under hva som kjøpes av importerte varer. Men folk lar seg dupere av det utenlandske, blankpolerte arbeidet, og kjøper villig vekk av de mange selgere som hjemsøker alle hus og hytter med sine blankpolerte maskiner og redskaper.

Etter fattig anledning har jeg forsøkt å yte et lite beskjedent bidrag til å fremme norsk industri. Men at ingen blir profet i sitt eget rike, får nok vi «patrioter» erfare.

Vi som strever med den norske industri burde få noe leveligere vilkår å arbeide under. Vi burde få en bedre beskyttelse som går ut på å verne og støtte innenlands virksomhet ovenfor konkurranse fra utlandet. Det burde ikke være slik at jeg må selge en plog 10 kroner billigere enn en tilsvarende utenlandsk. Arbeidsprisene stiger, materiale stiger, og når man skal holde prisene på det ferdige produkt på et absolutt lavmål, så blir det snart ikke annet enn sveltihjel. Dette er forholdene, som de fortoner seg i dag.

Mange ord fra en engasjert og begavet mann som ellers er svært så forsiktig i både sin fremtoning og sine meninger.

 Barbro’s mor, Ingebjørg, får hjerneslag på stølen (Fuksebrekk) sommeren 1901 og blir sengeliggende til hun dør i Krakaplassen av et nytt slag i 1909. Hennes far, Johannes, er gammel og ønsker at Barbro nå skal overta bruket. Barbro og sønnene flytter da hjem til Krakaplassen, mens Torger mer eller mindre bor i Elvelund hele oppveksten til barna, opptatt som han er, av videreutvikling og produksjon av sine maskiner.

Det viser seg at Barbro og Torgers sønner har ulike interesser. Mens mor Barbro ønsker at Øystein, som eldstemann, skal overtar Krakaplassen har han andre planer. Både oppfinnelser og smiing liker han godt, men Johannes trives med gårdsarbeid og vil gjerne overta. Og slik blir det.

 

Familiebilde - sannsynligvis fra Øysteins konfirmasjon i 1911.

Fra venstre: Øystein, mor Barbro, Johannes. Foran sitter far Torger.

Eier: Bente Borgen

 

 

Avisa VALDRES skriver videre i 1912 at Torger Vidstes ploger fullt ut tilfredsstiller alle krav man setter til en solid, lettgående og praktisk plog.

Vidste har allerede solgt mellom 2000 og 3000 ploger fra verkstedet sitt, og plogene er gjenstand for stadig stigende anerkjennelse.

VALDRES omtaler også Torger som en svært stillferdig mann, en mann som ikke reklamerer for seg selv. En mann som er en så dyktig lokal mekaniker at gårdbrukerne absolutt bør kjøpe sine ploger fra ham.

 

Han arbeider videre med bla å videreutvikle sine ploger. Han har sine arbeidere og læregutter på verkstedet sitt på Leira, bl.a. Jøger Skattebo som lærer sin smikunst av Torger Vidste.

 

1920: Torger Vidstes forsikring av Elvelund mek. Verksted. Eier: Bente Borgen

 

 

 

Hans iver og ønske om stadig få til nyvinninger og forbedringer er drivkraften hans. Han setter opp og leverer maskineri til fem sagbruk: Ett i Vestre Slidre, to i Sør-Aurdal, og i tillegg Fagerlund sag og Bløitjern sag- og høvleri. Det siste eier og driver han så lenge han lever.

I verkstedet sitt på Leira konstruerer han og bygger en oppsag og et frørenseverk. Han leverer og setter opp maskineri til den nye Fagerlund mølle og gamle Fosheim mølle. Han er også en ren mester til å lage lås og beslag.

 

               

03.05.1904 Avisa VALDRES                        Stempelet til Elvelund mek. Verksted

 

Sommeren 1923 arrangerer Valdres Ungdomslag en husflidsutstilling der det bla blir utstilt en ny, moderne plog. Denne plogen er en såkalt Leiraplog, eller Vidsteplog - en bakkeplog med en veltefjøl som man lett kan svinge under plogen når man vender. Den er svært god i lier og bratt terreng og kalles en 1923-modell.

 

Tidens Tegn skriver om utstillingen 14, juli 1923:

Vidste har laget henimot 3000 ploger av forskjellige størrelser for sine sambygdinger. Og det var merkelig å se den gamle hedersmann – på tross av jordslit og smien med de 3000 plogene – så skriver han ennå vakkert som en flink skoleungdom.

På bakgrunn av denne utstillingen fikk modell 1923 Det Kongelige Selskap for Norges Vel’s bronsemedalje.

Det skrives at medaljen ikke kunne få en bedre nytte enn som en påskjønnelse til Torger Vidste. 

Hans langvarige pågangsmot med opp- og nedturer, hans tunge vei til en effektiv bakkeplog og alle plogene han har laget underveis viser et utrolig pågangsmot.

 Da Vidste fikk beskjed om utmerkelsen, mente han at det var ufortjent – for Vidste er en beskjeden mann – en kjernekar som få, skriver Tidens Tegn.

Torger begynner å dra på årene. I 1928 selger han sin eiendom i Røvsholo til sin eldste sønn Øystein for kr 2 000. Samme året selger han og Barbro Krakaplassen med stølen Plassen i Fuksebrekk til sønnen Johannes for kr 2 000 + føderåd.

Til tross for alderen fortsetter han å utvikle ploger. Noe av det siste han lager, er en som bryter jorden og gjør det mulig for fire hester å pløye der det ellers er omtrent umulig.

Høsten 1930 blir han syk med hoste, høy feber, og han har vanskelig for å trekke pusten. 13. oktober dør han i Krakaplassen med både Barbro og sine sønner rundt seg.

Lungebrann, skriver legen som dødsårsak. Muligens røyk fra smien i 50 år ha ødelagt lungene hans?

Han blir begravet fra en full Skrautvål kirke 22. oktober. Minneordene fra avisa VALDRES 30.10.1930 avsluttes slik:

Torger Vidste var heile sitt liv ein fredens mann, en ven av alle han var saman med, ein tru arbeidsmann av den gamle, gode typen. Han var av desse evnerike, sermerkte bondegivnader som braut seg veg; men som likevel aldri vart til det han burde og kunde.

Det var so mangt som basta og batt. Likevel nådde Torger Vidste å gjera eit verk som ikkje minst bøndene vil minnast med glede.

Arbeidsdagen hans er no slutt. No har han fått den kvile han aldri unte seg her i livet.

 

Etterord:

Barbro Vidste dør i Krakaplassen to måneder etter sin mann.

Johannes driver Krakaplassen og Fuksebrekk hele sitt liv. Han forblir ungkar.

Øystein gifter seg med Ingebjørg Ødegård fra Vang, han er metallsløydlærer ved Valdres Folkehøyskole. De forblir barnløse. 

Karen Mathea i Snertingdal – barnemordersken

Av Bente Borgen, juli 2022

 

En liten fortelling om noen av de fattigste i Snertingdal på 1800-tallet.

Gårdsnavn kan være feilskrevet, jeg har brukt skrivemåten i de åpne kildene.

 

Det høres spede barneskrik i husmannsplassen Sæter under gården Ekeren i Snertingdal en kald novemberdag i 1876. Nabokona hjelper til, det er ingen jordmor å få tak i nå om vinteren med korte dager, snøkav og kulde. Nei, husmannsfolkene får ta vare på hverandre. Mor Agnete puster lettet ut idet det hele er over, og hun kan legge den lille til brystet.

De er der alle sammen, for huset har kun ett varmt værelse. Her er far Syver og de to sønnene de har fra før, Andreas på fem år og Petter på to.

Det ble en jente denne gangen, og hun får navnet Karen Mathea.

Tre år etter kommer vesle Karoline til verden. De bor da i en plass under gården Berg.

 

Karen Mathea husker at foreldrene fortalte som sine egne oppvekster. Akkurat som henne, hadde de også flyttet mange ganger da de vokste opp. Som henne var også foreldrenes foreldre fattige inderster og husmannsfolk, og slik hadde det vært i flere generasjoner. Det var store forskjeller mellom gårdbrukerne som hadde mye og de som knapt eide sin egen kniv.

 

Far Syver Pedersen ble født på Søndre Markeng i 1850 der foreldrene bodde til leie. Utkomme var dårlig og som 15-åring er han legdegutt på Nordre Austad hos Haavel Tollevsen (jfr. folketelling 1865). Syver har søsknene Anton, Hans og Randine. Hans på 10 år var også utsatt på legd.

 

Han lå på alle fire

med fjeset vendt mot jord,

for det var flust med ukrutt,

og åkern var så stor (Rudolf Nilsen)

 

Barnearbeid var vanlig i de fleste samfunnslag, ikke minst hos husmannsbarn og legdebarn. Dårlig kledd var de med på tømmerhogging i sprengkulda om vinteren, og i alt vedarbeidet om våren med kløyving og oppstabling. Sengeleiet kunne ofte være i fjøset og mangt et barn har nok krøpet tett inntil Dagros om vintrene.

Når onnene begynte, var det ofte barna som måtte plukke åkrene frie for stein som var dukket opp etter at telen forsvant fra bakken. Steinen fraktet de i trillebor fram til rydningshaugene. Som Rudolf Nilsen skriver var også luking og tynning i åkrene ofte et endeløst og ensformig arbeid for barna.

Et av de mer hyggelige arbeidsoppgavene var slåttonna der generasjonene arbeidet sammen og fellesskapet var stort. I fjøset var det ofte barnas oppgaver å feie og måke.


Mor Agnete Arnesdatter var født i 1844 i en husmannsplass under Ekeren der hun var eldst av flere søsken.

I 1865 bor de alle på Nordre Sæteren i Øvre Snertingdal der faren fremdeles er husmann.

De lever under trange kår, og dette året har de nok fòr til to kyr og fem sauer.

De sår litt bygg, nesten tønne blandet korn og fem tønner poteter.

 

Syver og Agnete gifter seg i Segaard kirke en fin maidag i 1871, Syver er da ungkar og tjenestegutt på Skonnor. De får bo på gården etter vielsen, og her blir Andreas født samme høst, og tre år etter kommer lille Peter til verden.

 

I 1875 bor familien på sin egen lille husmannsplass, Nersæteren av Ekeren.

I tillegg til å gjøre pliktarbeid på gården, pleier de sin lille jordflekk i alle ledige stunder.

På sin leide, lille plass har de tre kyr, en kalv og tre sauer.

De har sådd en kvart tønne bygg, to tønner blandingskorn og nesten to tønner poteter. I et godt år kan potetene nok gi en avling på inntil åtte ganger så mye.

Men når man vet at dette skal vare et helt år, skjønner man at det nok kan bli sveltihel om våren, både for to og firbeinte.

 

Agnetes foreldre bor også på en plass under Ekeren, nemlig Nordsæteren, og hennes yngste bror Anton på 17 år hjelper sine foreldre.

Her vinterforer de tre kyr og seks sauer.

De sår 1/8 tønne bygg, nesten en tønne blandingskorn og en tønne poteter. Omtrent 28 kvm jord brukes til andre rotgrønnsaker.

 

Syver og Agnete bor i plassen Ekernsæteren 10. november 1876 når datteren Karen Mathea blir født. Søsteren Karoline blir født tre år etter, da har familien flyttet til en plass under gården Berg.

løpet av de kommende årene dør faren, og moren ser seg nødt til å overlate den ukonfirmerte Karen Mathea til fattigvesenet som leier henne ut som legdebarn. 

 

I januar 1891 bor hun hos sin mormor og morfar, Maren Haraldsdatter og Arne Larsen, husmannsfolk på Vestre Ekernsæter. De er begge godt over 70 år, deres ugifte sønn Anton bor hjemme  oghjelper faren mens han i tillegg er snekker og arbeider for seg selv. Datteren Mathia hjelper moren, men arbeider også ute på gårdene på dagtid. Sammen med betalingen de får for å ha datterdatteren Karen Mathea i kosten, og takknemlig for det arbeidet hun gjør for dem, klarer de seg så noenlunde.

 

Nå bor mor Agnete på husmannsplassen Hellerud under Klette gård sammen med sin datter Karoline og sønnen Petter. Hun får noe støtte av fattigvesenet, Petter er nå konfirmert og deltar i tømmerhugging denne vinteren. Likevel strekker ikke inntektene til, og

moren klarer ikke å forsørge lille Karoline. Hun settes ut på legd til dem som vil ta henne for minst betaling, hun kommer til en husmannsplass under Berg og dør der i april 1891, 11 år gammel.

 

Karen Mathea flytter tilbake til sin mor som syr og strikker for å tjene litt ekstra i tillegg til fattigunderstøttelsen. De er nå tilbake til Ekernsæteren der Karen ble født for 15 år siden.

Her bor de når hun konfirmeres dette året, og karakteren fra presten blir: God Kundskab.

Nå er hun konfirmert og må klare å forsørge seg selv som tjenestepike på en gård eller husmannsplass.

Våren 1897 treffer hun en ung innflytter som holder til på gården Seegaard. Han kaller seg Oskar Pedersen, forteller at han er baker og fem år eldre enn henne. Karen Mathea og Oskar er mye sammen denne våren, og tidlig på sommeren skjønner Karen Mathea at forholdet har fått følger. Hun venter barn! Oskar forsvinner, og hun står alene tilbake!

Karen Mathea er lamslått – hun hadde trodd på løftene som bakeren hadde gitt henne! Hvordan kunne hun være så blind – og så dum!

Og hun som hadde vokst opp i fattigdom og nød, hun som selv hadde vært bortsatt på legd!

Hun som hadde sett flere i slekten måtte gi fra seg sitt eget barn mens de enda var spebarn – hun som hadde tenkt at DEN situasjonen skulle aldri hun komme i.

Og nå sto hun her – med et lite, levende liv bak kjolelivet og uten noen far til det!

Hun kunne ikke fortelle det til mor Agnete. Moren hadde alltid innprentet henne at hun måtte få seg en kjekk og arbeidsom ektemann, at hun måtte prøve å få seg et eget lite småbruk som de eide, selv slik at hun slapp å stå på pinne for en husbond som bestemte over både plassen og deres liv.

Nei, hun kunne ikke skuffe sin mor så mye. Og brødrene Andreas og Petter? Nei, man snakket ikke med brødre om slike ting.

 

Karen Mathea går som i en døs, dagene flyter i hverandre, skammen gnager og det eneste hun føler er bunnløs fortvilelse. Hun prøver å skyve tanken bort fra det som skjer inni henne. Hun merker at kroppen forandrer seg, men klarer ikke å forholde seg til det. Det eneste hun er opptatt av er å oppføre seg slik at ingen legger merke til det som skjer med henne. Etter omtrent halvgått svangerskap kjenner hun at noe lever der inne, det kjennes som en liten fiskehale som forsiktig rører på seg. Oskar lar ikke høre av seg, og nå føles det nesten som om han ikke har eksistert, som om det hele er uvirkelig.

I begynnelsen av mars 1898 skal hun begynner hun i nytt arbeidsforhold, hun har fått tjeneste på Korsveien gård.  Hun føler seg stor og tung nå, men jammen skal hun ikke vise seg svak, verken for familien sin eller husbonden som hun skal tjene hos.

Det går ikke mange dagene før hun skjønner at nå begynner fødselen. Hun blir redd, men vet at hun må være musestille. Ingen vet noe om dette, og hun skal klare det uten at noen får vite det også. Fødselen trekker ut i tid, og Karen Mathea blir mer og mer sliten.

 

7. mars blir en liten pike født i Korsveien. Karen Mathea klarer ikke å tenke – nå er det frykten som rår! Frykten for at noen skal høre den lille gråte. Hun klarer ikke å tenke klart, men legger hånden over munn og nese, og etter en liten stund verken beveger den lille seg, ei heller lager hun klynkelyder. Karen Mathea sovner helt utslitt etter smertene og slitet. Hun beholder den lille hos seg i sengen i flere dager. Så tar hun barnet med seg ut og gjemmer det på låven.

  

12 dager etter fødselen henter hennes bror, Petter, henne. I sleden på veien hjem til Fårengshaugen får hun feber og blir svært dårlig. Hun blir redd for at hun skal komme til å dø, og forteller ham alt som har skjedd. Det er også han som får vite hvor hun har lagt barnet. Mor Agnete tar imot henne og hjelper henne til sengs. Her blir hun liggende syk og så dårlig at hun er ute av stand til å bli avhørt på flere uker.

 

Men Petter er nødt til å melde fra til lege og lensmann, og de finner det nyfødte barnet i låven på Korsveien.

Lensmann Arne Jørstad tar barneliket med seg til Gjøvik distriktsfengsel hvor det blir obdusert av sakkyndige leger. Obduksjonen viser at barnet levde etter fødselen, og at det mest sannsynlig døde av kveldning.

 

Lensmann Arne Jørstad

Hjemme på Fårengshaugen blir Karen Mathea behandlet av lege Ernst Haakon Jahr som kommer fra Finden i Nordre Land for å se til henne.

Jahr har nektet lensmannen å forhøre henne foreløpig, hun er for syk og for svak til å tåle det. Jahr har også motsatt seg at lensmannen flytter henne til distriktsfengslet i Gjøvik. Karen Mathea er nok syk både psykisk og fysisk etter den påkjenningen hun har hatt med å skjule svangerskapet og å gjennomføre en fødsel alene.

 

Etter en tid tar lensmann Jørstad henne inn til seg på lensmannsgården til pleie og opphold fram til hun er så frisk at hun kan settes inn på hjelpefengslet i Gjøvik og deretter i Kvinnefengslet i Kristiania. (Gjøviks Blad 09.01.1901).

 

Karen Mathea blir satt inn i Kvinnefengslet i Storgata 33 den 29. juni 1898. Her blir hun ført inn i mottagelsescellen der hun blir grundig kroppsvisitert, undersøkt av lege, veid, badet og iført fangedrakt.

Resultatet av legeundersøkelsen viser evt. epidemiske- eller andre smittsomme sykdommer, eller om hun har noen sinnsykdom.

Deretter får hun utlevert sin fangedrakt og fengselsdirektøren informerer henne om straffens lengde. Så blir hun innskrevet i fengselsprotokollene.

Karen Mathea er nå stemplet som forbryter for resten av sitt liv.

 

Hun blir utskrevet 29. mars 1901. Da drar hun hjem til sin mor i Fårengshaugen der moren nå eier bygningene på plassen. Agnete driver et lite skjenkested i stua si der hun serverer øl og kaffe. I tillegg stryker og vever hun på bestilling.

Sønnen Petter bor sammen med henne, han er foreløpig ugift og arbeider i skogen.

Karen Mathea hjelper sin mor så godt hun kan, til tross for at hun ennå er preget av skammen og skyldfølelsen og alt det vonde som har skjedd.

I februar året etter gifter bror Petter seg med Klara og flytter til en plass under Audenstad.

 

Utover våren får Karen Mathea smerter i magen. Smertene øker, og 17. juni 1902 er hennes korte og strevsomme liv over - hun dør i Fårengshaugen hos sin mor, 25 år gammel.

Kirkeboken forteller at dødsårsaken er mavebetendelse. Dødsprotokollen fører henne inn som uformuende.

Hva som egentlig hendte rundt møtet med barnefaren som kalte seg Oskar Pedersen får vi nok aldri vite. Det vi vet er at hun sto alene i en utrolig smertefull og skamfull situasjon, en situasjon som førte til at hun mer eller mindre med hensikt avsluttet sitt nyfødte barns liv.

Altfor tidlig gikk hun bort, og altfor mye smerte opplevde hun.

 

Nykirke i Snertingdalen. Foto:  Rolf Steinar Bergli

 

 

Kvinnesaken hvor man arbeidet å heve kvinnenes status, var godt i gang i byene mens Karen Mathea levde.

I 1894 fikk kvinnene lov å stemme ved folkeavstemningen om alkoholsalg i byene. Begrunnelsen for dette var at fyll og alkoholisme i hjemmene rammet både kvinner og barn. Men det var langt fram til Katti Anker Møllers arbeid med å bedre mødres og barns kår, og prevensjons- og abortkampanje på begynnelsen av 1900-tallet.

 

Og det gikk nok også enda lengre tid før hennes arbeid fikk virkning på landsbygda utenfor de store byene.

 

Etterord:

Kirkeboka forteller at fattiglem og enke mor Agnete Fårengshaugen f. 1844, dør i Brattestuen 12. oktober 1911.

Karen Matheas eldste bror, Andreas gifter seg med Kari Haugen fra Lom. De flytter til hennes barndomsgård og bosetter seg der.

Karen Matheas yngste bror, Petter blir gift med Klara Stenberg. De slår seg ned på Solhaug i Snertingdal, han er tømmerhogger om vinteren og tømmerfløter om våren.


Skam og bunnløs fortvilelse – Wilhemine Petrine Johnsen i Stavanger

Av Bente Borgen, 2022

 

En fortelling om en av de sårbare, fattige kvinnene i Stavanger i 1880-årene.

En fortelling om maktmisbruk dengang kvinnebevegelsen var i sine spede start og ukjent for de fleste i arbeiderklassen.

 

Ka’ i all verden e’ de’ hu har gjort?

Hu ska’ jo gifta seg om någen måner, og nå har hu ødelagt heile framtiå si.

 

Wilhelmine Petrine Johnsen står utenfor huset i Olavskleiven. Det er en kald vinterdag i februar 1883, og hun kjenner det tydelig – de små bevegelsene innenfor kjolelivet. Hun har prøvd å fornekte det så lenge, men nå går det ikke lenger.

Hun skal ha barn!

 

Hun falt for ham med en gang de møttes – sjømannen Ernst Fredrik Valdemar Blomqvist fra Sverige.

De ble snart et par, og stor var sorgen da han måtte reise til sjøs igjen, i januar i fjor. Han fortalte henne at denne reisen kom til å bli lang, han kom sikkert til å bli borte i over ett år. De lovet hverandre troskap; og ekteskap så snart han kom tilbake.

 

Den første tiden gikk for så vidt greit til tross for at savnet var stort. Hun var til god hjelp for sin mor som falt helt sammen etter at hun ble enke for over 10 år siden. Wilhelmines far var både tømmermann, stevnevitne og arrestforvarer og var godt ansett i byen. Hun husker at de bodde like ved Domkirken da hun var liten, og som jentunge syntes hun det var spennende å følge med på byggingen av fengselet som ble reist der i begynnelsen av 1860-årene. Faren dør allerede i 1871, da var hun 12 år gammel. Innen utgangen av dette året, hadde foreldrene mistet fem av sine åtte barn. Det var som om det gikk i stykker for dem alle etter farens død. Moren holdt fattigkassen på en armlengdes avstand en god stund. Men som aleneforsørger måtte hun, etter hvert som matskapet ble tomt, svelge stoltheten og be om økonomisk hjelp. Hun møtte opp og ble veid og vurdert fra topp til tå før hun fikk noen skillinger som gjerne ikke rakk til verken tørt eller vått.

Wilhelmines fire år eldre bror reiste til sjøs like etter konfirmasjonen. Fattigvesenet trakk da 2 speciedaler hver måned fra hans hyre til å dekke litt av utgiftene hjemme. Som mann var han nå voksen og myndig – i motsetning til sin mor som hadde få rettigheter.

Familien må flytte og bor i Nykirkebakken 1 når Wilhelmine konfirmeres i 1873. Det er ikke mye tid hun har hatt til lesing og forberedelse, og karakteren blir også deretter. Presten noterer sirlig: «Antagelig Kundskab.»

 

Hun skutter seg der hun står ute i kulden og tenker på barndommen, sin mor, hennes strev og få muligheter. Hun har stått ute i egne tanker lenge, og nå kjenner hun neglebit både i tær og fingre – hun kommer sakte tilbake til virkeligheten.

 

Kossen vil nå dette herane’ åre’ 1883 ble’, de’ så sko ver’ de’ beste åre’ for meg å’ ‘an Ernst?

 

Jo, Wilhelmine savnet Ernst svært, men når det kunne gå måneder uten et livstegn fra ham, var det ikke lett å holde håpet og kjærligheten oppe. Hun var fattig, sårbar og uten inntekt. Kan hende hun var et lett bytte for HAM som hun møtte sommeren etter. Han som hun ikke vil nevne navnet på - han som er faren til barnet hun bærer.

 

Hun fornekter situasjonen hun er i, og forteller det ikke til noen, selv ikke til søsteren Karoline. Hun klarer ikke å tenke klart og prøver å skyve tanken bort fra det som skjer inni henne. Hun merker at kroppen forandrer seg, men klarer ikke å forholde seg til det. Det eneste hun er opptatt av er å oppføre seg slik at ingen legger merke til det som skjer med henne.

Ingen ska’ få vida någe, dette skjer ikkje - er tanken som surrer i hodet hennes.

 

Mathildes fire år yngre søster Karoline både gifter seg i 1882 og blir enke samme året. Heldigvis hadde de ingen barn. Både hun, Wilhelmine og mor Rebekka flytter nå til Olavskleiven.

 

Endelig får hun brev fra Ernst Valdemar. Han virker så glad og forventningsfull i brevet, og skriver at kapteinen regner med at de vil være tilbake i Stavanger til 1. juni 1883, så hun kan bare bestille vielse til en dag i begynnelsen av juni.

Det snører seg stramt til i halsen hennes.

Ka’?

Ka’ ska eg gjørr nå?

 

Våren kommer med sine bleke solstråler og gir trærne lys grønne blader. Håpets farge! Heldigvis har ingen merket noe, de har i alle fall ikke nevnt noe for henne. Hun har en liten mistanke om at moren kanskje har merket endringene hos henne, men vil ikke prate verken med moren eller søsteren Karoline om det.

Det nærmer seg sommer og juni måned. Hun har blitt litt hoven i leggene, men det lange skjørtet skjuler det godt. Det store, varme strikkesjalet bruker hun ennå, selv om det egentlig er for varmt nå om våren. Det er så stort at det skjuler mye som hun ønsker skal skjules.

Lørdag 1. juni kjenner hun en murring i ryggen. Ut over dagen blir det sterkere og sterkere, og om kvelden legger hun seg tidlig. Hun vet at hun må være helt aldeles stille. Huset er lite og lydene bærer fort gjennom de tynne veggene. Hun biter i et tøystykke når riene blir som verst. Etter flere timer kommer barnet ut. Hun hører det klynke nede mellom lårene, men legger teppet raskt over det for at ingen skal høre lyden, så sovner hun av utmattelse. Slik ligger de til neste morgen.

Da er barnet dødt.

Hun ser på den blodige bylten, tuller noen filler rundt den, og bærer den opp på loftet.

 

Hjelp, eg har drept mitt eget barn!

I dag e’ de’ søndag, og på torsdag ska’ eg gifta meg…..

Eller ska’ eg det?

  

Ernst Fredrik Waldemar Blomgren fra Stockholm aner ingenting om det som er skjedd når han vies til Wilhelmine Petrine Johnsen i Petrikirken 7. juni 1883.

Men Wilhelmine går ennå som i en døs. Hun har levd under press og med fornektelse så lenge, og på toppen av det hele har hun drept barnet sitt. Hvordan kan livet bli normalt etter dette?

 

To dager etter vielsen finner politiet et nyfødt barnelik i Breiavatnet. Distriktslegen undersøker det og informerer politiet om at det har ligget der ca. åtte dager, dvs. omtrent litt før Ernst og Wilhelmine giftet seg.

Mandag 11. juni skriver Stavanger Amtstidende at et nyfødt barnelik ble funnet i sjøen utenfor Jorenholmen lørdag den 8. juni, og at et nytt nyfødt barnelik også er funnet i Breiavatnet søndag 10. juni. Det siste var pakket inn i et klede, og rundt det var det et håndkle.

 

I jakten på morderen til liket ved Jorenholmen, blir politiet tipset om at «fruentimmeret» Wilhelmine i Kleven nettopp hadde født. Det stemte derimot ikke med obduksjonen av Jorenholmen-liket som viste seg å ha ligget i vann i fire uker.

 

Siden liket i Breiavatnet kun hadde ligget der noen dager, begynte politiet å konsentrere seg om Wilhelmine. Distriktslegen undersøkte henne, og fant at hun hadde født i løpet av de fire siste ukene. Under forhøret tilsto hun at hun hadde født i skjul, at barnet levde, men døde like etter fødselen, at hun hadde lagt det på loftet, men kastet det i Breiavatnet onsdagen før vielsen.

 

Egne anmerkninger:

Her må vi forsøke å sette oss inn i situasjonen i datiden. Dette var da kvinnen var mannens «eiendom» og hadde lite egne rettigheter. De ble fordømt av samfunnet dersom de fikk «uekte» barn, og det fantes ingen økonomisk bistand. De Castbergske barnelovene ble ikke vedtatt før 1915 – lovene som førte til at både mor og barn fikk en sikrere økonomisk tilværelse, og som førte til at slike hendelser som dette avtok. Men dette var langt frem i tid, og Wilhelmine fikk en annen skjebne.

 

På spørsmål om hvorfor hun hadde tatt livet av den nyfødte, svarte hun at hun hadde vært livende redd for at hun ikke skulle bli gift.

Hun ble straks satt i arrest.

10. juli samme år faller dommen i Stavanger Byrett:

Hun dømmes til straffarbeid i åtte år.

 

Wilhelmine sendes til Kristiania Tukthus / Kvinnefengsel i Storgata 33. Her blir hun ført inn i mottagelsescellen der hun blir grundig kroppsvisitert, undersøkt av lege, veid, badet og iført fangedrakt.

Resultatet av legeundersøkelsen viser evt. epidemiske- eller andre smittsomme sykdommer, eller om hun har noen sinnsykdom. Deretter får hun utlevert sin fangedrakt og fengselsdirektøren informerer henne om straffens lengde. Så blir hun innskrevet i fengselsprotokollene.

Wilhelmine er nå stemplet som forbryter for resten av sitt liv.

 

Søsteren Karoline gifter seg med handelsmann Hans Christianus Jondahl, de bor sammen med hennes mor i Lagårdsveien 17, før moren flytter til Pedersgaten 64.

I 1891 slippes Wilhelmine ut av Kvinnefengselet. Hun reiser tilbake til Stavanger og bor sammen med søsteren Karoline med familie og sin mor som nå er blitt over 70 år. Hennes ektemann Ernst er også bosatt i Pedersgaten 64, men som sjømann reiser han ut i september 1890 og kommer tilbake i april 1891. Da er Wilhelmine kommet hjem fra Kristiania. Allerede i mai reiser han ut igjen, men kommer tilbake i juni samme år.

 

”Hør, dere som får barn på hvite laken

 og blir velsignet av et svangert skjød:

Døm ikke altfor hardt en svak en.

Hun syndet stort, men stor ble hennes nød.” (Berthold Brecht 1927)

 

Dette går ikkje!

Ska eg går i denn’her byen å ble’ beglodde’ så lenge eg leve’?

Di hviske’ og tiske’, adle så går forbi meg.

 

Den økonomiske situasjonen i Stavanger i 1880-årene er preget av nedgangstider og konkurser. Sildefisket svikter, og dampskipene overtar havet noe Stavanger ikke har forutsett. Store handelshus går konkurs, sjømenn og småkårsfolk mister arbeidet sitt og får enda mindre å leve av enn de hadde før. Etter hvert blir det mange seilskip som rammes og som ligger i opplag.

Søster Karoline og Hans Jondahl mister begge sine barn som ganske små, og emigrerer til Amerika og San Francisco, til håpets land.

 

Wilhelmine og Ernst bor sammen en tid og får datteren Elisabeth «Lizzie». Så skiller de lag, og Wilhelmine tar sin datter og gamle mor med seg og reise til Karoline i San Francisco. Endelig skal hun kvitte seg med baksnakkingen og ydmykelsene. Tankene og følelsene hun har pga. det hun gjorde har hun med seg hele livet. De følger også med til Amerika. Men hun snakker aldri om det, hun lukker døren til sitt innerste rom godt igjen.

Livet smiler til henne nå når hun treffer den 10 år yngre, norske sjømannen Peter Turner. De gifter seg og får en sønn. Noen rolige år ligger foran henne nå, og hun kan slappe litt av. Datteren Lizzie gifter seg med den norske sjømann Olaf Samuelsen, og de får syv barn sammen. Lizzie er alene med barna i måneder om gangen når hennes mann er til sjøs, og Wilhelmine blir mer eller mindre en del av husholdningen der hun hjelper og bistår med å ta vare på de små. Hun kjenner at det gjør godt å få lov til å være delaktig, det hjelper også litt på de gamle tankene som kommer og går. Og så er det godt å bruke stavangerdialekten.

Du må ikkje ver sånn ein bisletud, kunne hun ofte si til de små når de baksnakket hverandre.

Og når hun lo slik at hun måtte holde seg på magen, utbrøt hun gjerne:

Ååå, eg ler meg ihel, de’ der var fyssta løye.

 

Hun er passer 65 år når ulykken skjer.

Intetanende spaserer hun i sentrum da bilen treffer henne med et brak. Hun slenges bortover, blir hardt skadet og havner på sykehus. Legene gjør så godt de kan, hodet er bra, men hun er lammet og må tilbringe resten av livet i rullestol.  Lizzie og barna flytter inn til henne. Heldigvis har hun godt humør og lar barnebarna trille henne rundt når de ønsker der. Til tross for dette nye handikappet, klarer hun å hjelpe Lizzie med ulike gjøremål.

 

Så slår ulykken til igjen.

Denne gangen er det ikke henne det går ut over, men hennes kjære barnebarn.The San Francisco Examiner skriver den 8. januar 1929 med overskriften

BOY NEAR 11, NEAR DEATH; DRIVER SPEEDS AWAY.

 

Avisen skriver at to av tre gutter unngår alvorlige skader, mens den tredje gutten er bevisstløs med kraniebrudd. Guttene er de tre brødrene Samuelsen, Peter 14 år, William «Billie» nesten 11 år og Edward 7 år.

Rolig og kald plukker bilisten opp de tre guttene han nettopp har kjørt ned.

 

Videre skriver The Examiner:

Familien ble både redd og forskrekket da de fikk høre om ulykken. Moren, Lizzie, en hardt arbeidende kvinne med sitt yngste barn på kun 18 måneder, skyndte seg til sykehuset for å være sammen med sin alvorlig sårede sønn, mens bestemoren, fru Wilhelmina Turner, 70 år, og forkrøplet etter en bilulykke, prøvde å roe de gråtende barna.

 

Peter forklarer til avisen:

Vi var på hjemvei da bilen traff oss, det var en stor bil.

«Billie» ble kastet omtrent 30 meter bortover. Sjåføren tok oss inn i bilen og sa at han skulle kjøre oss til sykehuset. Men han kjørte oss til et mørkt, avsidesliggende sted, stoppet, løftet Billie ut og la ham på en bro. Han sa at jeg og Edward skulle skynde oss ut av bilen, og da vi ikke kom ut fort nok, dro han oss ut. Så slukket han billysene og kjørte avgårde. Da han stoppet for å kaste oss ut holdt jeg Billie sitt hode i fanget mitt.

 

Wilhelminas ord til avisen får også være hennes siste ord til oss:

Det er bare to måneder siden min mann døde, hulket hun.

Hvis gutten dør, vil det ta livet av meg. Han er en av de beste og modigste guttene du kan tenke deg. Han er alltid klar for å være mann i huset når faren er borte.

Hver dag selger han aviser for å hjelpe til slik at familien skal få mat på bordet. Det har nå gått seks måneder siden vi hørte fra barnas far, og hvem vet om vi noen gang vil få høre fra ham.

 

Noen måneder etter, 19. mai 1929, sovner Wilhelmina inn i sitt hjem i Ingalls Street i San Francisco, 70 år gammel.

 

Hun hadde hatt trange kår i oppveksten, utførte en for oss uforståelig handling da hun drepte sitt nyfødte barn, og hun har mistet to ektefeller. Hun reiste til «håpets land», men det dryppet ikke gull på henne.

Men kanskje hun ble litt friere når hun slapp å se øvrighet og naboer i Stavanger i øynene der hun ofte kunne lese fordømmelse?

Kanskje det også slo henne at straffen burde være litt mer rettferdig fordelt mellom mann og kvinne som fikk barn ute å være gift? Kanskje hun også tenker på det var rart at politiet dengang aldri spurte henne noe om hvordan samleiet hadde skjedd? For den del kunne hun jo ha blitt tatt med vold! Nei, det var kvinnen som ble gående med beviset og som også dermed ble den skyldige.

 

Det skulle enda gå mange år før Katti Anker Møller sto fram som en kvinneforkjemper. Hun holdt sine foredrag bla. om krav om seksualopplysning og fri adgang til prevensjon, om at kvinnene selv måtte få velge om de ønsket å bli mor, og at mødre burde få en egen utbetaling som kun gikk til dem, og som ikke mannen kunne få tak i (starten på det som ble barnetrygd).

 

PS.

Billie overlevde og ble mekaniker.

                                    

Anna – hun kom fra en liten husmannsplass til Hollendergaten i Bergen i 1918

 

Av Bente Borgen

 (hentet rettsprotokoller referert i avisene Bergens Tidende, Dagen, Arbeidet og Bergens Aftenblad i 1919)

 

«At hun kunne være så dum og lettlurt!»

Anna sukket, la seg ned på den smale sengen og holdt hendene over magen. Hun kunne så vidt kjenne noen små bevegelser innenfor kjolelivet.

 

Hun var 19 år da hun forlot sine foreldre og søsken på den vesle husmannsplassen i Hafslo i Sogn. Året var 1918, og reisen gikk til storbyen Bergen. Der hadde hun fått stilling i Andresens spiseforretning i Hollendergaten, den travle gaten med serveringssteder i nesten hvert et hus. Hun fikk rom på kvisten som hun skulle dele med den ett år eldre Kristine fra Lindås.

Det var heldigvis ikke så langt å gå fra båten, og Andresen selv kom med håndkjerre og kjørte kisten hennes fram.  Både han og hans kone var hyggelige vertsfolk, og Anna så spent fram til tiden i storbyen.

 

Alf var en av ungdommene som ofte kom inn på spisestedet.

Han fortalte at han var fra Bergen, han var like gammel som henne, og han arbeidet som sporvognkonduktør.

Anna likte ham godt, og følte seg beæret da han etter en tid sa at han ville gifte seg med henne. Hun bekreftet at det ønsket hun også – så da var de altså forlovet!

 

Tenk at hun hadde trodd på ham og hans lyse løfter, tenk at hun lot seg overtale til å gå til sengs med ham.

Det gikk ikke lange tiden før hun oppdaget at han svært ofte drakk seg beruset, og hun fant da ut at hun ville bryte forlovelsen. Dette var likevel ikke en mann som kunne være en trygghet for henne i hennes voksne liv, eller en mann hun ønsket å ha som far til sine barn.

Men da var det for seint!

Hun oppdaget at «det månedlige» uteble, og hun begynte å legge på seg. Fortvilelsen rev og slet i henne, men nå ble hun nødt til å gifte seg med Alf likevel. Det var ikke noe valg utenom ekteskap med barnefaren.

Hvor dum hun hadde vært!

 

Kvinneforkjemper og sosial - og helsepolitiker Katti Anker Møller var en ildsjel for å bedre de ugifte kvinnenes situasjon i denne tiden:

 

Den nye barneloven sier at alle som merker at en i husstanden blir med barn uten å være gift, plikter å snakke med henne i tide, slik at hun kan komme til jordmor og det kan ordnes med økonomisk bistand fra barnefaren de siste tre månedene. Unnlatelse straffes med bøter.

Pengene skal sikre henne økonomisk slik at hun ikke, i fortvilelse, prøver å ta barnet av dage.

 

 

Kvinneforkjemper Katti Anker Møller fortsetter å kjempe for bedring av de ugifte kvinnenes situasjon - også i Bergen.

 

Hvor dum hun hadde vært!

Hun kunne ikke risikere å sitte med et uekte barn. Hva ville foreldrene si?

Hva ville vertskapet hennes si? Å jo, hun visste det nok. Hun ville bli uten arbeid og måtte nedverdige seg til å søke hjelp hos fattigstyret.

Hun ville også bli uten framtidsutsikter – i landet som ble styrt av menn – og der det var kvinnen som måtte betale dyrt for slike «feiltrinn».

 

Hun fortalte nyheten til Alf, men da lo han bare, og unngikk henne hver gang hun prøvde å ta kontakt med ham. En dag var han forsvunnet – og det bare få uker etter at hun hadde fortalt ham at hun ventet hans barn.

Anna torde ikke fortelle det til noen. Riktignok hadde hun hørt noe om at barnefaren hadde plikt til å forsørge henne den siste tiden av svangerskapet, og også å betale for oppveksten til barnet. Men hva hjalp vel det henne? Alf var jo borte! Ville noen tro henne om hun fortalte hvem faren var? Skulle hun oppsøke en jordmor? En lege? Nei, skammen var for stor, dessuten hadde hun ikke penger.

 

Hun gikk som i en døs, utførte sine plikter om vanlig, men inni henne kretset tankene og følelsene seg om det uunngåelige – barnet som stadig vokste. Det vokste selv om hun ønsket det bort, og det vokste veldig fort, syntes hun.

Tiden gikk, vinteren kom og gikk, men Alf var og ble borte. Hun fortalte ingen om det som hadde hendt. Men på våren kommenterte vertsfolket at hun hadde fått sånne hovne føtter og ben. Hun svarte da at det hadde hun også hatt tidligere, men at det snart ville gå over. Til tross for at hun verket i både rygg og ben, skjøttet hun sine arbeidsoppgaver slik at det ikke ble stilt flere spørsmål.

I begynnelsen av juli 1919 klarte hun ikke lenger å holde seg, men innlemmet Kristine i sin store sorg og hemmelighet. Kristine sa at hun måtte få hjelp slik at hun kunne forberede seg på fødselen og tiden etter. Anna hadde ikke gjort noen forberedelser til barnet som skulle komme, og hun ville heller ikke gjøre det. Hun var deprimert, handlingslammet – så ingen muligheter verken for seg eller barnet. Hun klarte ikke å tenke på livet etter fødselen. Dette store inni henne måtte bare komme seg ut.

 

Katti Anker Møller fortsetter sitt politiske arbeid for å bedre kvinnenes situasjon:

 

Med Katti i spissen stiller Venstrekvinnelaget et radikalt forslag til justisdepartementet.

Bakgrunnen er at mødrenes status skal heves. Hun fastslår også at ca. hvert annet svangerskap i arbeiderklassen er ufrivillig, dette må endres.

 

Noe av forslaget:

-        Kvinnene beholder sitt navn ved ekteskapsinngåelse

-        Kvinnene får fri sykebehandling under svangerskap

-        Det skal utdannes flere kvinnelig leger

-        Jordmødrenes status skal heves, både faglig, økonomisk og kulturelt

-        Sykeforsikringens ytelser skal utvides. Alle kvinner som har en årlig inntekt på under kr. 4 000 skal motta kr 30 pr. måned under hele svangerskapet og fram til barnet begynner på skolen. Dette skal ene og alene betales av staten, og man skal sikre at betalingen går til mødrene, ikke til fedrene.

-        Det skal opprettes fødsels- og barselavdelinger over hele landet slik at fødslene får de beste betingelser.

-        Det skal opprettes helsestasjoner for barn fram til skolealder.

 

 

Natt til 16. juli satte fødselen i gang. Hun kvalte alle smerter like til Kristine var gått ned. Da slappet hun mer av, men lå der helt taus mens riene rev og slet i henne. Det var lytt i huset, og det eneste hun tenkte på var at ingen måtte høre noe.

 

Etter mange og lange timer var det over!

Ja, to små levende barn ble født.

Hun var totalt utmattet og orket ikke å reise seg opp å se, men nede mellom lårene hennes hørte hun noen små klynk.

Hun sovnet, og da hun våknet tok hun de nyfødte og pakket dem inn et klede og la dem i en krok. Hun hørte ennå klynkene og så ennå små bevegelser.

Etter en stund kom Kristine opp, så barna som lå i kroken og utbrøt:

«Nei, men kjære deg, hvordan kan du finne på å gjøre noe slikt, noe?»

Men Anna svarte at hun ikke orket å tenke på det.

Først om kvelden fikk Kristine vite at det var tvillinger. Hun fortalte det da til deres vertsfolk som ikke hadde sett at Anna var gravid.

 

Hun gjemte barnelikene i kisten sin til hun var på beina igjen etter en god uke. Da flyttet hun likene i en skoeske. Hun fant en takstein som hun bandt fast i skoesken. Deretter gikk hun ned til Nøstet og ombord i Laksevågsfergen med esken i bærenettet sitt. Vel ute på Puddefjorden lot hun den gli ubemerket ned i vannet.

 

Det gikk en måneds tid før Andresen meldt saken til lege og politi.

Både Anne og Kristine ble tiltalt - Anna fordi hun lot sine nyfødte tvillinger omkomme, og Kristine fordi hun hadde unnlatt å komme Anna til hjelp.

 

I november samme år ble saken behandlet i Lagretten.

Dommen:

Anna ble dømt til fengsel i 1 år og 6 mnd.

Kristine ble frikjent.

 

Alf hadde reist til sjøs, han skiftet navn og bor i Bergen få år etter.

 

Men Katti Anker Møller fortsatte sin opplysningspolitikk med bl.a. å kjempe for å få seksualundervisning inn i skolen, og at prevensjon skal bli tilgjengelig for alle kvinner slik at de selv kan bestemme hvor mange barn de skal sette til verden.