Av Bente Elisabet Borgen

Første juli 1847 står et brudepar på kirkebakken utenfor Skjold kirke.

De har fått løyve til å gifte seg (datert 14. juni samme år) og har da sluppet lysning fra prekestolen. De er nå akkurat blitt viet, men har ikke rukket å døpe sin førstefødte ennå. Lille Gudmund ble døpt tre dager etter bryllupet – i samme kirke.

Etter å ha født fem gutter, får Elen Oline endelig en datter. Lille Maren Abelone ser dagens lys på Østenstad 14. oktober 1859.  Alt er fullkomment, synes foreldrene. Nå er de så faste i kvekertroen, har jo også meldt seg ut av statskirken og de velger å ikke døpe Abelone (som hun blir kalt).

Endelig en jente….. Gudmund er overlykkelig. Han holder henne i armene sine hver ledige stund, prater og pludrer med henne og hun smiler og ler.

Gudmund rekker å se at datteren klarer å stabbe på egne bein bortover tunet…..

Så skjer det som ingen har regnet med……

39 år gammel, i januar 1861, dør Gudmund, brått og brutalt!

Han er registrert begravet i kirkeboken, men ikke registrert som jordfestet:

«udmeldt af Statkirken og opgivet at høre til Qvækerne hvorfor Jordfæstelse ei skeet»

Tilbake sitter Elen med fire barn fra ett til 10 år. 

Nå velger hun å døpe Abelone i kirken. Den 22. september 1862 bærer hun sin datter, som er blitt tre år, til dåpen i samme kirke der hun selv er døpt, konfirmert og viet.

Det kan se ut som om Lindangerfolkene ikke støtter særlig godt opp om den farløse svigerfamilien sin. Kanskje det er dette som viser seg i hvem som var fadderne til Abelone? Det var :

Berge Kolbeinsen på Kreppene, Elen Olines far

Ole Eriksen på Østenstad

Holger Eliassen på Mehus sammen med søsteren Sigrid og moren Sigrid Eliasdatter Mehus.

I løpet av mange år har Gudmund flere ganger tatt opp lån og brukt gården som pant. Allerede i 1830-årene låner han penger av kvekeren Anders Andersen på Slogvig. Da var Gudmund ungdom, bosatt hjemme på Lindanger og uten forpliktelser verken for egen gård eller familie.

Ved skiftet etter Gudmund, som starter allerede i april 1862 og varer til mars 1863, viser det seg at utgiftene er blitt høyere enn inntektene på gården.

Inventar og løsøre blir solgt på auksjon, men heller ikke dette kan redde Elen Oline og hennes ønske om å beholde hjemmet hun har hatt i over 10 år.  Kreditorene  vil sikre seg sine lånekrav og ser gjerne at gårdsbruket kommer på auksjon.

Det som er interessant i forhold til auksjonen, er at det er Gudmunds bror, Johannes på bruk 5 av Lindanger som kjøper Østenstadbruket. Men han kommer ikke til å drive det, han selger det videre….

Elen kjøper ingenting på auksjonen. Hun ser at sølvtøyet deres forsvinner til gården Ikdal. Hennes bror Jon på Kreppene kjøper en av lysestakene i messing. Gudmunds bror, Johannes, kjøper rokken hun har brukt så flittig til å spinne garnet som hun har brukt til veving og strikking. Johannes tar også med seg en kjele som han sier tilhører moren hans. Han ønsker ikke at Elen skulle få dra nytte av den. Den skulle tilbake til Lindangergården, mener han, og sånn blir det.

Elen føler seg alene……. hun fortviler……. Det er ingen hjelp å få av Gudmunds bror som har overtatt barndomsgården. Hun er egentlig lovet et lite folgestykke på bruk 5, men det blir det heller ikke noe av.  Hva skal hun gjøre nå? Uten midler til å klare seg framover ?

Hun tenker en rask tanke på sin egen familie. Moren er død, faren er enkemann og over 60 år. Han bor i husmannsplassen Kreppene av Lindanger sammen med hennes bror Jon med kone og to barn. Nei, ham kan hun ikke ty til ! De har nok med å klare seg fra dag til dag….

Hennes søsken, da! Hun har jo seks søsken i live….  Tenk om de bare hadde bodd her i nærheten? Jo, søster Martha bor med sin mann og barn i husmannsplassen Helle i Nedstrand. De har det jammen ikke fett de heller. Dessuten snakker de om å flytte til Stavanger.

Søster Ragnhild og mannen er kvekere, og hun og Gudmund har ofte bedt sammen med dem. Men de er strandsittere i usle kår i Eide under Østerlid. De kan ikke ta imot henne og alle barna. Det er utelukket.

Søster Ingeborg, som giftet seg nylig, står på trappene til å flyttet til Kvitsøy, der mannen hennes er fra.

Søster Abelone dro til Amerika med deres onkel allerede i 1846. Så er det bror Peder og søster Birgitte som begge er flyttet til Stavanger. Birgitte er ikke gift, men Peder jobber som skomaker, er gift og de venter barn.

Og hun som nå har fire barn hun skal forsørge…..

Desperasjonen er stor hos Elen Oline nå……..

Hun tenker at er ganske urealistisk at hun kan klare å forsørge alle barna sine uten hjelp. I desperasjon og i et håp om at dette er det beste for dem, plasserer hun dem ut på ulike gårder og husmannsplasser i kommunen.

Gudmund, den eldste, kommer til Lindanger, hos onkel Johannes som også kjøper Østenstad.

Berge blir plassert på Eggje hos Ivar Hansen, som legdslem og gjetergutt.

Ole plasseres på Sponavik, hos enken Anna Alfsdatter, også som legdslem.

De familiene som krever minst betaling for dem, får dem. Slik er systemet.

Abelone blir med moren til Stavanger og blir dermed skilt fra sine brødre.

Vi vet ikke akkurat nøyaktig når de kommer til Stavanger, men jeg antar at det er mellom 1863 og 1866.

Abelone vokser så opp i Stavanger by sammen med sin mor. Trangboddhet og knapt med mat og klær preger hennes oppvekst. Hun lærer tidlig å slite for sine skillinger.

Hun blir konfirmert i Stavanger domkirke i 1874 med karakteren «Næsten meget godt».

22 år gammel gifter hun seg med stuert Bernhard Rasmussen fra Egersund. Som alle andre sjømenn, er periodene på sjøen lange, og Abelone må stort sett klare fødsler og barnepass selv. Uten annen familie rundt seg enn moren på over 60 år, er det ikke så mye hjelp hun får. 

Abelone og Bernhard får 5 barn. Den første datteren blir kalt Gudmunda etter Abelones far. Hun kommer til verden en vakker julidag i 1882 og den lille familien er overlykkelig.

Omtrent når søsteren Lina blir født fire år etter, blir Gudmunda syk. Hun får influensalignende symptomer med høy feber, blir kald og blek og plutselig kan feberen gå over i frostanfall.  Hun tar seg ofte til hodet så Abelone skjønner at hun har vondt. Abelone bringer henne til legen som sier at det ser ut til å være en hjernebetennelse, men at de ikke har medisiner for helbredelse av denne type lidelser.  

«Det er ingenting jeg kan gjøre for henne», sier han

«Vi må bare be og håpe på det beste!»  Abelone tar Gudmunda med seg hjem igjen og våker over henne mens hun også må ta seg av sin nyfødte Lina. Etter en stund blir symptomene svakere og Abelone puster lettet ut. «Endelig er det over!»

Det er det nok ikke likevel!

Gudmunda, som har vært et snarrådig og smilende barn, får nå problemer med å tilegne seg lærdom. Når Abelone ber henne hente en ny bleie til lillesøsteren, sitter hun bare på golvet og ser uttrykksløst på henne. Ja, hun sitter på golvet. Det viser seg at Gudmunda gradvis mister førligheten i beina og hun blir etter hvert lam. Hun mister også tale-evnen. Det merker Abelone med at hun prøvde å uttrykke seg, men klarer det ikke. Etter hvert blir hun sittende på golvet og lage uforståelige lyder. Koordinering fra hjerne til hender forsvinner også og Gudmunda må mates.

Far Bernhard lager en liten stol til henne, med belter, sånn at hun ikke kan falle ut. Bleievask og mating tar mormor Elen Oline seg stort sett av, og er til uvurderlig hjelp for Abelone.

Gudmunda går ikke på skole, og kilder benevner henne som “sindsyg” og “idiot”.

I årene som kommer får Abelone og Bernhard ytterligere fire barn: Lina, Albin, Bergit og Olemine som bare får leve i åtte måneder..

Familien bosetter seg i Nedre Strandgaten 72 i 1890-årene og der blir de boende inntil det tragiske skjer….

En dag får Abelone tilbud om å være med sin mann på en utenriksreis. Året er 1901 og den populære stuert Rasmussen skal reise ut med Sigval Bergesens “Langfond”. Abelone får være med som kokk ombord. Hun organiserer hjelp til barna sine og mønstrer på.

Kanskje dette er noe hun angrer på siden? Reisen gikk nemlig ikke sånn som hun hadde trodd og håpet. I Pensacola, Florida, har paret vært på besøk hos noen bekjente. På vei ned til kaiene og skipet, hopper plutselig en maskert mann ut fra noen busker og skyter Bernhard i underlivet.

Abelones uttalelse i det rettslige likskue i Pensacola:

«Jeg var sammen med mannen min kvelden 29. mai. Da vi hadde gått oss en kveldstur, og var på vei tilbake til skipet, kom to menn plutselig mot oss. Mannen min så at de var maskert og sa: «De kommer til å drepe oss!» Vi gikk fortere, men de kom mot oss og en av dem skjøt. Vi stoppet ikke eller sa noe til dem. De hadde dekket seg til med hvite masker på hodet og hendene. Jeg mistenker ikke noen og vet ikke hvor de kom fra. Det var omtrent kl. 23.00 om kvelden.

Drapet skjedde omtrent en skipslengde fra lageret. Først løftet jeg min mann og hjalp ham opp på beina. Da han ikke klarte å gå, dro jeg ham bortover. Men han ble for tung for meg, og jeg løp da etter hjelp!»

Bernhard Rasmussen dør ombord i skipet, før legen kommer. 

11. desember samme år, blir den fargede Dave Eastman dømt for drapet på Bernhard Rasmussen. Han blir dømt til straffarbeid på livstid.

Kaptein Helliesen skriver dette brevet til Sigvald Bergensens rederi 2. juni 1901. Brevet blir trykket i Stavanger Aftenblad:

“Hr Consul Sigval Bergesen,

Jeg har idag at underrette Dem om at Stuert ombord i "Langfond", Bernhard Rasmusen er død paa en meget sørgelig Maade.

Onsdag den 29de om Aftenen gik han iland med sin Kone, som for Tiden er Kok ombord, for at tage sig en Tur. Ved ellevetiden var de på hjemvei, men da de kom ned paa Kaien, blev de forfulgte af to maskerede Mænd, der sprang efter dem, indhentede dem, og uden nogensomhelst Aarsag, skjød paa Stuerten, hvorefter de strax sprang tilbage samme Vei de var kommet. Andre Mennesker var ikke i Nærheden, og da Stuerten efter skuddet ikke kunne gaa, maatte Konen gaa fra ham der, for at gaa ned til Langfond efter Hjælp, så under en halv time hengik før vi fik ham ombord. Doktor blev strax budsendt, men før denne kom tilstede havde han udaandet. Han blev igaar begravet fra den norske Sømandskirke under meget stor Deltagelse. Da Stuerten var en stille og ordentlig Mand, der ingen Uvenner havde, er det den almindelige Mening, at han maa være taget for en anden. Vi har et Par Gange været paa Forhør, men er endnu intet fremkomet, der kan føre Mistanke hen paa nogen bestemt Person. Røveri kan ikke ha været Hensigten det dette Mord, da Mænderne øieblikkelig sprang tilbage, uden at forsøge pa aat tilrøvesig noget.

Hans Enke er efter Omstendighederne rolig.

Paa en Liste, som jeg har gaaet igang med, for hende, har jeg faaet ind henimod 300 dollar, og hun trenger det, da hun har fire uforsørgede Børn (hvoraf den eldste er idiot). Forresten er alting godt og vel ombord.

Med megen Agtelse, Ærbødigst Helliesen.”

Det blir holdt en ærverdig begravelse for Bernhard Rasmussen i Pensacola forrettet av sjømannspresten. Mannskapet ombord på Langfond” deltar, likeledes mannskap fra alle de andre norske skip som ligger ved kai.

En sorgtung Abelone følger med «Langfond» videre til Norfolk og blir satt av i nærheten av Kristiansand mens skipet fortsetter til Århus. Hun reiser så hjem til sine barn i Stavanger hvor hun ankommer 7. juli. Hun har grått og tenkt og grått og tenkt så mye på hjemturen. Først var hun nok i sjokk, det skjønner hun først nå!

Lever det hele om igjen i tankene sine mange ganger. Øyeblikket da kulen treffer Bernhard og han strammer fingrene rundt hennes underarm, stønnet hans og synet av den sterke mannen som segner langsomt ned på bakken! Hun husker at hun holder hendene sine fram foran seg og se på blodet, rødt og frisk blod som strømmer ut av ham og over på hennes små, smekre fingre når hun forsøker å trekke ham med seg bortover den uendelig lange piren. Hun skjønner ikke hvor hun får kreftene fra! Og når hun løper fra ham for å hente hjelp hos mannskapet om bord.

De bærer ham om bord og legger ham forsiktig på dekk. Det er heldigvis varmt i luften, tenker hun. Her blir hennes Bernhard liggende mens hun holder ham i hånden og de alle ventet på legen. Du og du -  så lang tid det tar før han kommer!

Bernhards pust blir svakere og svakere. Til slutt er det ingen puls å kjenne i det hele tatt. Når legen endelig kommer, kan han bare konstatere at døden er inntruffet. Bernhard har blødd i hjel.

Hun får selv stelle ham og ta på ham rene klær. Hun ser for seg hans blodig klær i hendene sine. Blodet er størknet og ser nesten brunt ut. Hun ber mannskapet brenne klærne hans ombord. Disse klærne vil hun ikke ha med seg hjem igjen, uansett om de blir vasket aldri så godt.  Bernhard blir begravet i Pensacola, og hun og mannskapet blir avhørt flere ganger før «Langfond» kan forlate byen etter begravelsen.

Hva skal hun nå gjøre? Hun er enke, 40 år gammel, har fire barn, deriblant en utviklingshemmet 19-åring Den yngste datteren, Bergit, er bare åtte. Dessuten har hun også ansvar for sin kjære, gamle mor på 81 år. Jaja, tenker Abelone. Dette er jo nesten som mor! Hun ble jo også enke på samme alder. Og hun måtte sende sine barn fra seg!

Må jeg også sende mine små fra meg ? ??

Hun blir overmannet av frykt for fremtiden.

De omtenksomme sjøfolkene ombord har samlet inn 300 dollar til henne. Det er mange penger. Hun er blitt fortalt at det er omtrent 1 200 kroner…… Så mye penger har hun aldri hatt før. Bernhard tjente omtrent 65 kroner måneden i de periodene han var til sjøs. De betaler 14 kroner i husleie  pr måned for de to værelsene i Strandgaten.

På hjemreisen går sjokket over i sorg.

Sorg over ham som var en trofast sliter, som aldri ville andre noe vondt og alltid snakket godt om dem han omgikk. Bernhard som med et smil hadde bodd sammen med hennes mor i mange år, som trøstet henne da de merket at Gudmunda fikk vedvarende skader av hjernebetennelsen, og som løftet henne opp da Olemine døde bare 8 måneder gammel. Han var jo klippen deres alle sammen!

Så blir hun sint og frustrert! Hvem var denne morderen? Vil hun noen gang få vite hvem det var og hvorfor han skjøt? Hun kjenner at hun får et utrolig sinne over at det går an å være så ond at man bare kan skyte ned et uskyldig menneske …… 

Mimmi Helliesen, kapteinens omsorgsfulle kone som også er med på denne reisen, blir en god støttespiller for Abelone. Sammen med Mimmi kan Abelone få ut både sorg og sinne, og Mimmi hjelper henne til å gråte over sin kjære mann, men også å tenke videre framover. Hva må og kan hun gjøre for å holde familien samlet? Hva må hun gjøre for å sørge for at barna hennes skal klare seg bra videre i oppveksten ? Penger, penger, alt er jo avhengig av inntekt og rede penger….

Allerede når hun er kommet tilbake til Stavanger har hun tenkt ut hvordan hun skal ta grep om fremtiden! Hele byen vet om hva som har skjedd når hun kommer tilbake, for skipper Helliesens brev til skipsreder Bergesen har stått på trykk i avisen. Hun får også beskjed om at rederiet vil betale henne en erstatning. En plan begynner å ta form…………..

Abelone har nå fått litt midler, og har bedre muligheter til å realisere drømmen sin. Hun ser seg om etter et sted hun både kan ha en liten butikk og der hun, barna og mor Elen kan bo. 

I november 1901 kan vi lese dette i Stavanger Adresseavis:

“Til Stavanger Magistrat!

Undertegnede anmelder herved, at jeg under Firma

ABELONE RASMUSSEN

agder at drive Handel i Stavanger.”

Omtrent samtidig kjøper hun Nybø 19 (Lervig 19), får låne en håndkjerre og flytter alt sitt inventar fra nedre Strandgate til Lervig. Mor Elen er blitt ganske svak, så de bruker lang tid på flytteturen.

Her blir altså Abelone sitt nye hjem.

Abelone åpner sin lille butikk i krysset med Kvitsøygaten. Denne livnærer hun seg og sin familie fra. Etter bare få år dør hennes mor. Datteren Gudmunda bor hjemme hos moren så lenge Abelone lever. Seinere bor hun videre hos søsteren Bergit til hun dør hos Bergit og familien i Arneagergaten 10. Året er blitt 1926. Hun levde ett år lengre enn sin mor.

For å få bedre økonomi, leier Abelone også ut noen rom, og i perioder har hun råd til å ha en tjenestepike. Hun får det til, ikke det at det blir flust med penger, men hjulene går rundt.

Hun leier ut andre etasje og loftet til både en og to familier i de årene hun eier og driver butikken. Det er en setning som går igjen hos henne og som kanskje synliggjør litt av driftigheten hennes: «Sedd kannå frå deg, og ta te’ me’ hendene!» sa hun ofte til både barn og barnebarn hvis hun syntes de var lite effektive.

Abelone får kreft og er en periode innlagt på «det kroniska», sykehuset for kronisk syke i Stokkaveien 33. Deretter bor både hun og datteren Gudmunda hos sin yngste datter Bergit i Arneagergaten 10. De siste årene bor hun i Lervigsveien 51, hos datteren Lina og hennes mann Ingvald Fjermestad.

Da Abelone lå på det siste sa hun bestemt "Hu Jonny ska ha gifteringen min, for hu har så tynne fingre." Jonny 7 år var hennes barnebarn og min mor, Hun fikk gifteringen etter sin mormor og brukte den all sin dag.

Onsdag 22. april 1925 vandrer Maren Abelone fra Østenstad videre i sin levende tro – den  hun har hatt siden barndommen!

En seng står tom  - et virke er over  !

Hun fikk aldri vite hvem som drepte hennes mann…….

Abelone har nær kontakt med få av egne slektninger. Farens bror Ole (som egentlig skulle ha overtatt Lindanger), dør så tragisk i en drukningsulykke når jekten hans forsvinner på vei til Danmark i 1832. Enken etter ham gifter seg med broren Johannes og overtar bruk 5). Oles datter Oline, født like etter farens død, er Abelones søskenbarn og de knytter et nært vennskapsbånd som varer hele livet.  Oline gifter seg med Osmund Sigvesen Sandvig og deres barn og Abelones datter Bergit, opprettholder kontakten i neste generasjon.   Abelone tar barna med seg og besøker Sandvig i kortere og lengre perioder når hun har anledning. Med datteren «Sina» på Sandvig, som gifter seg til Bakkevig, fortsetter nærheten, slektskapet og kontakten. Det er alltid et stående tilbud til slekten i Stavanger om å ta barna med seg å komme både til Sandvig, Bakkevig og seinere til Sinas sønn Ole og hans kjære Amanda Bakkevig i Liarvåg. Ole drev butikken på kaien og Amanda drev en liten telefonsentral.

Tilbudet blir mer og mindre jevnlig benyttet gjennom generasjoner. Mang en kaffekopp er drukket på det gode og velbrukte kjøkkenbordet eller ute i en blomstrende hage på disse trygge stedene. Mange barn har her fått boltre seg i grønt gress og frisk luft under årvåkne øyne og fått mer eller mindre populære arbeidsoppgaver. Mange barn har fått kjent den friheten det er å komme seg ut av bykjernen i Stavanger, fra byens trange gater, utedoer som sto tett i tett og de stadige epidemiene av smittsomme sykdommer som så lett fikk grobunn i barn og eldre som bodde trangt.  Gjennom å ta vare på hverandre slik som dette, klarer generasjonene å opprettholde den gode kontakten med hverandre. Et slektskap og en kontakt som fremdeles opprettholdes etter 165 år. Lenge etter at man egentlig har glemt hvordan slektskapet var…..

Av Abelones søsken, som vokste opp i Ryfylke, dro både Gudmund og Berge til Amerika. Så langt  jeg vet, fikk de ingen barn der.

Abelones yngste datter, Bergit, gifter seg med Johan Tobias Tjensvold. De blir min mors foreldre.

Dengang måtte man markedsføre seg selv - både for å få kunder i butikken og for å få leid ut værelser til pålitelige familier.

Abelone hadde sin egen måte å gjøre butikken sin kjent på. Når hun besøkte sin kjære slektninger i Ryfylke sa hun til alle nye mennesker hun traff: «Hvis du komme te Stavanger må du spør itte Abelone Rasmussen. Eg e` kjende øve heile byen!»

Andre juledag 1825 blir det født et tvillingpar hos tømmermann Anders Tasta og hans kone Malene Aase på Eiganes, i Stavanger; de fikk navnene Eilert Christian og Grethe Ingeborg. Dette blir de to yngste barna til Anders og Malene. Familien bor på Eiganes og kaller de seg Egenæs til etternavn.

Tvillingene blir konfirmert i 1840, og Eilert drar til sjøs, mens Grethe arbeider som tjenestepike hos ulike familier i Stavanger.

Grethe blir voksen, og jeg finner henne igjen etter at hun har flyttet til Bergen, i 1853. Da leder hun en vevskole. I 1857 tar hun imot stillingen som bestyrerinde for den kvinnelige avdelingen ved Tvangsarbeidsanstalten i Allehelgensgate 3. Her får hun sitt første og sterke møte med noen av de dårligst stilte kvinner i Bergen. Et møte som får henne til å bli mer og mer engasjert i kvinnene som bl.a. lever av å selge seksuelle tjenester.

Året etter blir tidligere baker Mogens T. Martens ansatt som inspektør for anstalten og han flytter inn med seks barn.

Her bor både Grethe Egenæs og familien Martens i 1865. De har da også to tjenestepiker boende hos seg i «Tvangen», som den blir kalt.

Torger Bergesen er ansvarlig for innkjøp av mat til beboerne; han har kone og flere barn. Anstalten har både overvaktmester og undervaktmester som også bor her med sine familier, og Paul Westlye er portner.

Tvangen har en avdeling for menn og en for kvinner, både tvangsfanger og fattiglemmer av begge kjønn.

Bergen fikk, bl.a. som følge av sjøfarten, et stort prostitusjonsmiljø allerede før industrialiseringen og oppblomstringen av fabrikker fra 1840-tallet. Antall forlystelseshus, selgere og kjøpere av seksuelle tjenester økte kraftig. Det var et voksende sosialt problem fra midten av 1800-tallet, og skapte stort engasjement og offentlig diskusjon. Noe dreide seg om både religiøse og moralske forhold, men det var særlig de medisinske spørsmålene som opptok samfunnsdebattene. Spørsmålet var hva en skulle gjøre med den økende forekomsten av seksuelt overførbare sykdommer (venerisk sykdom). Byens myndigheter ønsket å overvåke prostitusjonsmiljøet og særlig de prostituerte selv, ved å tillate salget så lenge bordellet og den prostituerte fulgte myndighetenes regler. Dersom, de ikke gjorde det, ble de straffet etter norsk lov om utukt ved bl.a.  innsetting i Tvangsarbeideranstalten.

I 1865 har Grethe på 40 år ansvaret for 28 kvinner i avdelingen for fattiglemmer og 12 kvinner i avdelingen for tvangsfanger. I 1871 blir det også ansatt en koppsetter og sykepasser som har fri kost og losji og lønnes en speciedaler pr uke, og i 1875 blir det ansatt en kvinnelig sykepasser til kvinneavdelingen der Grethe er leder.

Grethe har denne bestyrerstillingen i vel 24 år, og i 1875 bor hun ennå i Allehelges gate 3 og har ansvaret for kvinneavdelingen det det nå er 38 kvinner. Dette året innvilges hun et personlig lønnstillegg på 25 speciedaler pr, år for arbeidet hun gjør på kvinneavdelingen.  Hun beskrives som en kvinne som har den dypeste kjennskap til disse kvinnenes kår og bakgrunner. Mangt har hun fått innblikk i i løpet av disse årene. Hun hadde stor omsorg for dem og ble trist samtidig som hun hadde et inderlig ønske om å hjelpe dem til et bedre liv.

 I 1881 hadde hun arbeidet for og med kvinner på Tvangsarbeidanstalten i over 24 år. Grethe hadde virkelig fått sett skyggesiden av kvinnenes liv. Hun hadde fått høre kvinennens  historier fra livet på de offentlige bordellene som Vestindien, De fire Løver og Steinkjelleren, bordellene som  hadde tillatelse til å drive sitt prostitusjon dersom kvinnene tok regelmessige legeundersøkelser. Kjønnssykdommer som bl.a. syfilis var økende, og kundene ville ikke har prostituerte der de kunne risikere å bli smittet. De hemmelig prostituerte var særlig trekktøsene eller gateprostituerte som tjente penger så lenge de unngikk politiarrestasjon. Grethe hadde hørt kvinner fra begge miljøer fortelle sine historier. Også om flere av byens ledende menn som hadde vært kunder hos dem.

Når opprettelsen av en hjem for denne gruppen blir aktuelt i 1879, blir Grethe fengslet av idealismen bak Magdalenahjemmet som skal legges til Laksevåg, nærmere bestemt på Nygjerde. Denne eiendommen var Wilhelm Mohrs tidligere lysthus og ble kalt Mohrs Minde da det ble kjøpt i 1881. 

Bygningen ble bygget ut med en ekstra etasje for å romme alle beboerne, det bygges også et høyt plankegjerde rundt

Grethe lytter med åpent sinn til Pastor Holt, som er stifteren av hjemmet, og hun lytter også aktivt til pastor Lars Oftedal fra Stavanger som var i Bergen og talte til de falne kvinnene. Han besøkte også bordellene i byen.

I 1880 kommer det frem i Bergens Adressecontoirs Efterretninger at pastor Holt mener at det er ca 50 kvinner som lever av å selge seksuelle tjenester i Bergen, og det er slike kvinner som fyller kravene til å få komme inn på et evt. redningshjem. Politi-inspektør Bøgh sier at pastor Holt kun har møtt «slige piger» på Arbeidsanstalten eller på sykehuset, og dit kommer man dersom man tjener penger med utukt.

Magdalenahjemmet var egentlig også en type arbeidsanstalt, men forskjellen var at på Tvangen var menneskene innsatt, men i redningshjemmet og de arbeide for å lære seg et yrke og å komme tilbake til samfunnet som kvinner med gode kristne dyder.

Grethe ble forespurt om hun kunne tenke seg å lede hjemmet og svarte at det var hennes inderligste ønske. Hun hadde jobbet på anstalten i 24 år, og kommet i daglig kontakt med falne kvinner, som hun lengtet etter å hjelpe. Siden dette var et helt nytt prosjekt i Bergen, hadde man ingen erfaring med å drive en slik institusjon. Styret ville derfor at Grethe først skulle oppleve hvordan et slikt redningshjem ble styrt, før hun skulle lede et. Hun ble derfor sendt på studietur til København og Magdalenahjemmet der. Reisefølget fra stiftelsen i Bergen ble vist rundt av frk. Thora Esche, grunnlegger av det første redningshjemmet i Danmark i samarbeid med indremisjonen.  Jomfru Grethe Egenæs ble på redningshjemmet i København i én måned. Hun ble tatt veldig godt imot og opplevde at hun lært svært mye. Hun glemte aldri frk. Esches gjestfrihet. Thora Esche mente at å tillate salg av seksuelle tjenester så lenge den prostituerte fulgte myndighetenes regler, var en avskyelig håndtering av problemet.

Med økonomisk støtte fra Brennevinssamlaget ble Wilhelm Mohrs lysthus Nygjerde på Laksevåg innkjøpt og bygget på med en etasje. Hjemmet var ferdig våren 1882, og BT skriver da at styret inviterer alle som ønsker å se på det fra kl 10 -12 om formiddagen og kl. 4-6 om ettermiddagen. Også om søndagene er det anledning til å besøke stedet.

Magdalenahjemmet har som formål er at optage saadanne faldne Kvinder, som selv begjærer at forlade sit syndige Liv, og om hvis Uddannelse til sædelige og dygtige Piger, der kan være Haab.

Jomfru Grethe Egenæs trådte inne i Magdalenahjemmet som bestyrerinde og husmor med stort engasjement for hjelpearbeidet. Sammen med seg hadde hun jomfru Amalia Wilhelmsen. Hun fikk jobben på grunn av sitt gode vitnesbyrd fra familien Mowinckel på Torgalmenningen der hun hadde vært i tjeneste. Når det gjelder arbeidsoppgavene på hjemmet, og det de tidligere prostituerte skulle opplæres til, var hun kvalifisert med den bakgrunnen.

Bestyrerinden og husmoren skal her lage et hjem; med en mor som skal oppdra sine søstre eller døtre og gjøre dem skikket til å leve og bidra i samfunnet. Hun skal ta seg av kvinnene med kristelig og moderlig omsorg, og trøste, oppmuntre, formane og advare dem etter Guds ord. Jomfru Grethe Egenæs holder også andakter hver morgen og ettermiddag. Hun gir undervisning, gir de prostituerte arbeidsoppgaver og passer på de huslige syslene som må gjøres. Beboerne skal holdes i stadig og i varierende aktivitet. Alle skal arbeide hele dagen, enten det er med vasking og stryking, som gir stiftelsen inntekter, eller det er å dyrke i hagen, matlaging, og annet husstell. Som mor passer hun på hvordan døtrene prater og forholder seg til hverandre.

Gethe Egenæs noterer hvordan oppførselen til den enkelte er i en dagbok

Tanken var at 12 – 14 kvinner skulle få botilbud i hjemmet i to år.

De måtte ha et inderlig ønske om å komme seg bort fra sitt tidligere liv og miljø. Tanken bak redningshjemmet var at jentene skulle arbeide for å få samtidens arbeidsmoral til å bli en del av personligheten til jentene, slik at de var skikket til et liv med hardt arbeid etter endt utdanning. Jentene ble forklart den strenge disiplinen før de aksepterte oppholdet.

Hjemmets grunnregler sa bl.a. at jentene måtte gi fra seg klærne sine, og bruke hjemmets klær. I dette lå der også noe symbolsk, nemlig et synlig tegn på en omstilling fra den prostituertes livsstil, til en arbeidende kvinnes. Det var også forbudt å snakke om fortiden, og det var ikke tillat å bevege seg utenfor det høye plankegjerdet rundt eiendommen. De gikk i samlet flokk til gudstjenestene i Laksevåg kirke sammen med bestyrerinne Grethe Egenæs. Utdannelsestiden var, som regel, to år, men en jente som ønsker å forlate hjemmet, kunne gjøre dette av fri vilje etter en pålagt betenkningstid på 24 timer. Dersom hun ønsket å komme tilbake, måtte dette vurderes av styret.

Arbeidstiden varte fra klokken seks om morgenen, om sommeren halv seks, til syv om kvelden og bestyrerinde og jomfru Grethe Egenæs passet tiden. Tanken var at en rutinepreget hverdag var viktig for disiplineringen av kvinnene, som trolig hadde hatt et mer ustrukturert liv som prostituert.

Hverdagens rutiner:

-        kaffe kl. 06.30 etterfulgt av salme, opplesning av et ”Stykke for Dagen” fra andaktsbok, samt Fadervår.

-        frokost 08.30

-        middag kl. 13.00 som inkluderte en kort bordbønn.

-        Kl. 16 var det ny kaffe,

-        Kl. 19.00 kveldsmat

-        Fra kl. 19.30 – 21.00 hadde beboernes fritid, som skulle brukes til å spasere i hagen, nyttig lesning og lignende.

-        Kl. 21.00 var dagen over, da var det salmesang og Fadervår, før beboerne fant sine soverom.

Om vinteren skulle beboerne samles i systuen etter halv åtte; her tok de med seg håndarbeidet sitt, og fra åtte til ni ble det lest høyt når kokkepiken var ferdig med oppvasken. Under arbeidet var det tillatt med sømmelig sang og samtale (fra årsberetning 1883).

Jentene fikk ikke være uten tilsyn, enten var Grethe Egenæs som bestyrerinde, eller medhjelperinnen alltid tilstede, også når jentene fikk besøk av familien.

Dette regimet må forstås ut fra samtidens normer, disiplin og at prinsippet med redningshjemmet var at kvinnene skulle ønske en annen livsførsel. Dette måtte de da lære under de vilkår og den pedagogikk som hersket den gang. De skulle utdannes til ærlige og arbeidsomme arbeidspiker.

Det første året var det 12 piker i hjemmet, i alderen 16 – 24 år. 10 av dem var født i Bergen. Fem av dem forlot hjemmet etter en tid. Men en liten kvinneforening har urokkelig arbeidet for hjemmet og bla undervist jentene i norsk, skriving og regning en time i uken. Bestyrelsen, sammen med bestyrerinne Egenæs, forsøker å få jentene ut i arbeid etter endt tid på hjemmet, men ingen vil ta dem i sin tjeneste. Talen etter det første året sier også at det nå er tre piker som skal videre fra hjemmet, og som ønsker et anstendig arbeide. Dersom noen er interessert i å tilby arbeid, kan disse henvende seg til bestyrerinde Egenæs. Styrets formann har også hatt religionsundervisning med pikene en gang i uken fra i fjor høst. Magdalenahjemmet på Laksevåg får tilskudd i form av gaver og fra Bergen kommune. Men det var også helt nødvendig at beboerne på hjemmet utførte arbeid til inntekt for driften. Hjemmet får en vaskeribygning der jentene skal opplæres. Dette gir hjemmet en inntekt.. Regnskapet for 1884, to år etter starten, viser at jentenes inntekt dekket en tredjedel av hjemmets utgifter. Det ble da vasking av tøy som ble hovednæringen for hjemmet som ble en utdanningsanstalt for jentene. I tillegg ble de opplært i vanlig husarbeid som kunne utdanne dem til tjenestepiker etter oppholdet.

2. september 1890 setter styret inn en annonse i BT der de søker etter en voksen dame som kan hjelpe til i vaskeriet på Magdalenahjemmet. Det er viktig at hjemmet tar imot mye klær for borgerskapet, både for å øke inntjeningen og for å vise utad at beboerne er hardt arbeidende.

I 1891 bor Grethe Ingeborg der som styre, og hun har vært der i ni år. Hennes medhjelper, Amalie Wilhelmsen er også født samme året som Grethe, i 1825. Sammen styrer de huset i tråd med retningslinjene som styret har vedtatt.

Den ugifte Anna Tapper på 51 år går til hånde både i vaskeriet og andre steder det trengs.

Disse beboerne bor på hjemmet:

Laura Thea Eeg, f. 1871 i Bergen, 20 år

Marie Hermansen, f 1867 i Bergen, 24 år

Elen Kristine Kristiansen, f. 1866 i Bergen, 25 år

Johanne Johannessen, f. 1867 i Bergen, 24 år

Elisa Gabrielle Gabrielsen, f. 1872 i Bergen, 19 år

Hva har jeg funnet om deres liv? Det er kun to av dem jeg med sikkerhet vet noe om.

Laura Thea ble født på fødselsstiftelsen i Bergen i 1871. Faren var enkemann på 35 år, og Laura får Osberg som etternavn. Mor var ugift og 22 år gammel. Laura ble satt bort som spebarn. I 1875, da Laura var 4 år, bodde faren i Lille Markevei 7 der han hadde et ølutsalg. Moren innført i folketellingen som tjenestepike på Arbeidsansalten Tvangen i Allehelgensgate 3.

Mor gifter seg med Nils Eeg og bosetter seg i Vigssmauet 1 og får 5 barn sammen. Det er nok derfor Laura bruker Eeg som etternavn på Magdalenastiftelsen.

Etter endt opphold på Magdalenastiftelsen gifter Laura seg og flytter til Kristiania. Hun gifter seg for andre gang i 1912 og bosetter seg på Sagene. Hun arbeider som vaskekone og det ser ikke ut som om hun får barn.

Elisa Gabrielle Gabrielsen blir født i Bergen i 1872 som en i rekken av åtte barn, familien bor i Professor Dahls gate 15.

Elisa gifter seg like etter at hun kommer tilbake fra Magdalenahjemmet og får flere barn. Hun og familien bor i Ladegårdgaten 40 i mange år, og som enke ser det ut til at hun bor i Kroken 13D der hun bli ivaretatt av sine barn.

Til tross for ulike oppvekster, har Laura og Elisa det til felles at de kommer fra arbeidermiljø, og at det der er vanlig at barna må flytte ut fra hjemmet og klare seg selv etter konfirmasjonen. Mange av de unge prostituerte hadde dette som yrke i ungdomstiden før de etablerte seg. Det var nok ulike årsaker til dette, men raske penger kunne nok være et lokkemiddel. På en måned kunne en prostituert tjene like mye som en tjenestepike gjorde på ett år.

De tidligere prostituerte skal ikke bare disiplineres gjennom arbeid og rutiner, de må også overvåkes. Derfor ligger medhjelperinnen Amalie Wilhelmsen sammen med jentene på sovesalen. Alle brev, og all annen kontakt med utenforstående skal godkjennes av bestyrerinne Grethe Egenæs. Uvedkommende har ingen tilgang til hjemmet. Videre må jentene vise sine overordnede ubetinget lydighet, være tekkelige i all sin ferd, delta i andaktene med alvor, være lærevillige, flittige og strevsomme. De får ikke lov til å være uenige med hverandre, ikke lyve for hverandre og ikke banne. Det skal være disiplin og ro på hjemmet. Brudd på reglene ble straffet. En typisk straff kan være å bli kastet ut av hjemmet. Dersom jentene rømte, mistet de alt de lot være igjen på hjemmet, f.eks. klær og gjenstander. De mistet ikke automatisk muligheten til å komme tilbake igjen, dette ble en sak bestyrelsen måtte avgjøre.

Det var et stort nettverk den prostituerte måtte bryte ut fra, derfor var det viktig at kvinnene på redningshjemmet i Bergen måtte være på institusjonen i to år. Da fikk de nok tid til å opparbeide seg en avstand til det gamle livet med ”kollegaer”, kunder, bordellmammaer og andre med tilknytning til prostitusjonsmiljøet.

Mange kvinner forlot hjemmet før tiden var over, derfor var det viktig for Grethe Egenæs og bestyrelsen å finne dem som hadde et reelt ønske om å få en annet liv, og ikke bare et flyktig. Man skulle finne de sanne angrende, de verdige.

For dem som faktisk var to år på hjemmet ble ikke lenger regnet som smittsomme, skadelige og udugelige skjøger, men dyktige og nyttige tjenestepiker. Etter endt opphold kunne de igjen gå på gaten som en ikke-prostituert. For å få opptak på hjemmet, måtte den prostituerte si seg villig til å ta på seg arbeidsoppgaver og undervisning. En prostituert ble sett på som udugelig innen arbeid, og manglet kunnskap som var passende for en kvinne på 1800-tallet.

Som hjemmets mor, har Grethe oppdradd jentene til å bli fornuftige voksne kvinner, med moral og holdninger som passer samfunnet.

Magdalenahjemmets styre er meget fornøyd med hvordan bestyrerinne og husmor Egenæs samt hennes medhjelper Amalia Wilhelmsen ledet gjerningen med så stor troskap og dyktighet.

De mener at det er takket være dem at gjerningen lyktes så godt. Arbeidet innebar mange skuffelser og tunge stunder, så styret håpet Herren ga dem styrke til å fortsette å lede gjerningen til tross for vanskelighetene.

I 1886 skriver hjemmets styre at de håper de kan få en stilling til, slik at det er mulig med ferie, men på det tidspunktet har de ikke råd til flere utgifter. Og enda viktigere enn det økonomiske, er at de ikke kjenner til noen skikket kvinne, som med lyst og kall ønsket å tre inn i gjerningen.

Men høsten 1887, får hjemmet den medhjelperinnen de trenger. Dette er faktisk en av de tidligere pikene fra Magdalenahjemmet. Hun er et godt eksempel på hvordan redningshjemmet kunne forvandle de tidligere prostituerte til skikkete kvinner. Hun hadde vært to år på hjemmet, og så halvannet år i tjeneste. Her hadde hun oppført seg så bra, at det var ingen grunn til å avslå ønsket om å komme tilbake til det stedet som hadde blitt det kjæreste i hele verden for henne.

Men det var ikke helt uten betenkeligheter hun fikk stillingen. Pastor Holdt påpeker at de fryktet at hun ville få problemer med å sette seg i tilbørlig respekt hos jentene på hjemmet. Videre sier Holdt i 1888:

Hvis hun kan fortsette slik som hun har blitt, kan akkurat hun bli til stor velsignelse for hjemmet, for hvis noen forstår disse jentene til bunns, så må det være henne. Hun har jo selv delt deres skam og skjensel.

Hjemmet trengte først og fremst en ferievikar for jomfruene Egenæs og Wilhelmsen, så stillingen var neppe stor. Viktigst var kanskje symbolverdien i hvordan hjemmet kan hjelpe de prostituerte ut av sitt elendige miljø, og gjøre dem skikket. Ja faktisk så skikket at de kan begynne å hjelpe sine gamle kollegaer i prostitusjonsmiljøet.

I begynnelsen av mars 1894, svikter hjertet til jomfru Grethe Egenæs, et langt og oppofrende liv har hun lagt bak seg når hun sovner inn 9. mars på Magdalenahjemmet etter noen smertefrie dager.

Bergens Tidende skriver 10. mars om henne:

Hun var sannsynligvis den kvinne i vår by som først fikk øynene opp for at et redningsarbeide burde gjøres for de elendigste av våre kvinner, og som selv har arbeidet med dette i 36-37 år.

Romsdals Tidende 14. mars 1894:

Vi anser det som en stor lykke at Grethe Egenæs sto der ferdig og villig til å overta ledelsen av det hjem som nå skulle begynne sin virksomhet i 1882. I de siste 24 år var hun daglig i kontakt med de kvinner som Magdalenahjemmet skulle ta seg av. Hun hadde kjennskap til deres kår som ingen annen hadde. Alt hun hadde opplevde i alle disse årene hadde både vekket sorg i hennes hjerte over all den elendighet kvinnene hadde opplevd, samtidig som hun fikk en lengsel etter å rekke dem en hjelpende hånd. Hun var svært glad da hun ble betrodd å lede Magdalenahjemmet.

I disse 12 årene hun har ledet hjemmet, har hun virkelig klart å gjøre det til et hjem for så mange, slik at modernavnet hun har båret, har hun båret med rette.

Den kjærligheten hun hadde da hun begynte, har hun bevart til siste stund.

I den siste tiden følte hun at alderen gjorde seg gjeldende. Hun lengtet nå etter den siste hvile og fikk den etter bare et par dagers smertefritt sykeleie, og det unte vi henne vel.

Vilhelm Holdt.

Stavanger Aftenblad 10.09.1982:

«TRYLLIAN» på hjørna - Han med sniglane og iskremen

Sigurd Tønnesen (Tryllian) hadde butikk i Bergelandgaten 11, på hjørnet av Bergelandsgaten og Pedersbakken – rett over der det gamle Amtsykehuset lå i gamle dager. Han var sønn av Johanne Margrethe og smedmester Adolph Tønnesen i Pedersbakken 5 (huset nedenfor butikken hans).

Tryllian døde i 1939, bare 37 år gammel. I dag, 10. september er det 80 år siden han ble født.

Det var to trinn ned, og vinduskarmene gikk i ett med hellene på fortauet. Trinnene hadde messingbeslag og golvet hadde svarte og hvite fliser.

Hvorfor husker jeg nettopp dette?

Kanskje fordi beslagene alltid var blanke og flisene alltid rene.

I disken, som var av glass, lå sjokoladene. De kjempestore femtiøres med hele nøtter – noen med paranøtter og andre med mandler. Og så kom de på rekke og rad med hasselnøtter, marsipan, nougat og trøffel med gele` - og så endelig de til ti øre med bare sjokolade. Lengst til venstre lå de store, flate, runde til fem øre med mentol inni, sammen med svære hauger av toffa te` ett og fem øre.

Bombom-glassene var vel likevel det jeg husker best. De sto på glassdisken og var fylt med bombom i alle farger. Også her var det klasseforskjell – og det var de lengst til venstre vår økonomi tillot. For det var her sniglane, Kongen av Danmark og kirseber-bombommane låg. For ti øre fekk me’ ein heile påse.

Hva var det så med butikken på hjørnet? Var det glassdisken me adle sjokoladane korr «Rigel» låg heilt bårte i hjørna? Den me’ di fem rudene, kor me’ sudde ei om gongen – elle va’ de’ ligavel bombomglassene, kor sniglane låg?

Var det det store akvariet med gullfiskene, som ingen andre hadde – og hvor fiskene var de sjeldneste i hele landet? Var det trinnene med messingbåndene som alltid var blanke? Eller va’ det iskremen i kromkakene – den de sang om i Brooklyn og i Buenos Aires?

Min tanker bringer meg ofte til tiden hos «Tryllian», og jeg har i årene som voksen møtt mennesker som aldri kunne glemme ham. Kanskje presten i Brooklyn sa det best etter at Stavanger-foreningen hadde sunget sangen om hjembyen. Sangen som fortalte om byer de kom fra.

Om Bagarbryggå, kor «Forra» låg, om Ølklemmå, om gadå kor det bare va’ skobutikkar og slaktarar.

Om Badedammen, Parra og Søylå, Ånonskogen, Kjølvigsmarkå og «Lykjeratmarkå» og om Pedersgjerde med adle smeane, me’ Amtsygehuse på den eina hjørna og Tryllian på de’ andra.

Sjømannspresten er ikke mer – men minnene fra guttedagene i byen han forlot, fortalte oss om mennesket bak disken han ikke kunne glemme.

Atmosfæren ingen kan bringe tilbake. Atomsfæren i butikken på hjørnet - noen vil ennå huske den, fordi det bringer dem tilbake dit hvor drømmene begynte.

Drømmene, som for noen ble oppfyllt og for andre gikk i stykker. Jeg har møtt dem begge – og kanskje jeg vel aldri vil kunne forstå hvorfor. Men noe forsto jeg,  da kanskje min største helt fra guttedagene entret skansekledningen på Stavanger-båten under depresjonen i Amerika – og da han ba om rester fra middagen om bord.

Han som alltid hjalp – ba nå om smulene før de gikk overbord.

Kanskje jeg likevel først forsto, da jeg samme kveld satt hos ham i skuret i «Ørkenen Sur» (den norske uteliggerkolonien i Brooklyn), det store området som lå mellom dokkene og storbyen - og hvor taket var sammensatt av rustne blikklokk fra cornbeefbokser, som ble kastet fra båtene i dokken - og hvor veggene var avfallsbord fra banankassene som ble knekket under lossing.

Også han fortalte om butikken på hjørnet – om Tryllian og om drømmene.

Skuret med bordene fra banankassene ble hans siste bolig, og bildet han viste meg var det som ble igjen etter ham.

Bildet av to, som en gang hadde kalt ham «gutten sin», lå sammen med vitnesbyrdene fra Petri og fra Storm skole – og avisen fra byen han forlot som gjennom alle årene hadde beskyttet dem, var gulnet og slitt i brettene. Brettene han omhyggelig hadde lukket om sine minner - og om sine drømmer.

Stjernene over himmelen i verdensbyen fulgte meg om bord, og jeg ble sittende på lukekarmen til silhuettene av skyskraperne avtegnet sine konturer inn i en ny dag – og mine unge tanker brakte meg til butikken han ikke kunne glemme.

Butikken heller ikke jeg kan glemme, fordi den rommet innholdet av noen som var – og noe som ga.

Det var kanskje her min drømmer tok form, og det var her jeg fant mine helter.

Butikken med atmosfæren vi aldri får igjen. Butikken hvor alle som gikk ned de to trinnene var med å skape det det vi i dag savner – og hvor noen av dem har trådt trinn som gikk oppover – og hvor messingbeslagene alltid har vært blankpusset. Noen er ikke mer, og andre har måttet trå trinn som aldri ble pusset.

Var det stjernehimmelen over verdensbyen som ga meg svaret? Jeg vet ikke – men jeg visste at om noen timer ville de samme stjernene og det samme universet hvelve over byen med butikken på hjørnet. Og jeg visste at også han som sto bak disken – han med sniglane og med iskremen som de sang om i Brooklyn og i Buenos Aires – og som i timevis kunne sitte og se skjønnheten i livet bak glassene i akvariet. Han som gråt da andre hadde det vondt – og som dekket sin skulder – fordi han selv hadde det vondt. (Egne anmerkninger: Sigurd hadde en kul øverst i ryggen/nakken)

Jeg vet om de drømmer han drømte – fordi jeg spiste ved samme bord.

Kanskje jeg i dag vet noe – om det jeg den gang ikke forsto.

Marthin Tønnessen (Sigurds bror)