HUNKEVIKEN i FAGERNES

NAVNET – STEDET – MENNESKENE

Begynnelsen av boken:

Han sitter på steinen utenfor stuen sin ved Neselven. Det er august, en klar og fin luft flyter sammen med elven som dovner seg rolig nedover mot fossen. Inne i viken, der han bor, surrer myggen nå om ettermiddagen. Den biter, men han har bodd her i mange år, og er vant med at myggen tiltrekkes av myren her. Han er blitt en gammel mann, men hvor gammel vet han ikke helt, men han vet helt klart at han ikke er født her i Nordre Aurdal, og han vet også godt hvorfor han havnet her i ved denne elven. Lille Ole, hans nest yngste sønn på syv år, smyger seg opp på fanget hans.

«Jeg fryser, kan du varme meg?» og han legger sine store, grove hender og armer rundt den lille pjokken mens tankene vandrer bakover i tid og ender ved en liten plass under gården Øistad i Land.

Her blir Hans Johannessen født i 1793. Hans kjære mor, som han ennå har et godt minne om, er Anne, og hans far er slett ikke Ole Pedersen som han trodde i flere år. Hans far het Johannes og foreldrene var ikke gift. Mor Anne gifter seg med Ole når Hans er ett år, og han får mange søsken. Søsknene kaller seg Olsen og Olsdatter til etternavn, og det gjør han også. Det er helt greit, han tenker ikke over det – ikke før etter mange år - da det skjedde som gjør at han ikke kan bruke dette navnet lenger. Men da er han flyttet til Nordre Aurdal, og har bodd der i mange år….

Familien flytter fra husmannsplass til husmannsplass i Land. Hans husker at de flytter mye og han husker kulden, sulten og mangel på klær. Han husker også at andre i bygda kalte dem «fattigpakk». De flytter fra sted til sted fordi Ole ikke får seg arbeid som kan mette dem alle. Det er vonde år! To av søsknene hans dør som ganske små og flere av dem blir satt bort på legd. Han bor hjemme hos moren og hjelper henne til etter konfirmasjonen – da ser han sitt snitt til å komme seg bort og ut av bygda.