Hjem
Boken Butler i byen - En Stavangerfamilie i Nedre Strandgate 56
Kun kr 290 + porto ved forsendelse
Kjøpes hos Gabrielas Jewellery i Nedre Strandgate 52, eller ved bestilling hos meg på tlf nr 99299976 / bente.e.borgen@gmail.com
Butler i byen - En Stavangerfamilie forteller om sterke kvinneskjebner i et mannsdominert samfunn. Den beskriver sjøfarts-, handels- og vertshusfamilien Butler i Stavanger fra år 1800 og i tre generasjoner. Butlerhuset med enkemadam Malene Butler i sentrum, er stedet for en levende fremstilling av økonomiske og sosiale begivenheter i det stavangerske miljøet. Gjestene i pensjonatet og deres ærender og gjøremål i byen er godt avis-stoff som gir løpende kommentarer til det som skjer. Begivenheter som kongebesøk, bybrann, kolera, forlis og konkurser blir sett gjennom øynene til de som opplever det.
Boken bygger på konkret informasjon fra datidens aviser, kirkebøker, pantebøker, folketellinger og andre åpne kilder samtidig som enkelte hendelser dramatiseres.
Den forteller historien til navngitte personer som bl.a. levde i Gamle Stavanger og gir liv til tilværelsen i og mellom husene som står der ennå.
Det trykkes kun opp 300 eksemplarer av boken.
Under vises Butlerhuset i ulike årstall.
Sommeren 2022 har jeg skrevet tre historier om ugifte kvinner i ulike deler av Norge som fødte i skjul og som drepte barna sine. Hvordan kunne det skje så sent som i 1919? Hvordan var situasjon for kvinner på denne tiden? De hadde fått stemmerett, men var de likevel kun mannens eiendom som skulle utføre sine pålagte plikter?
Vi blir kjent med Anna fra Hafslo i Bergen, Karen Mathea i Snertingdal / Biri, og Wilhelmine Johnsen i Stavanger. Alle fødte mellom 1880 - 1920 - før kvinneforkjempere som Katti Anker Møller holdt sine foredrag bla. om krav om seksualopplysning og fri adgang til prevensjon, om at kvinnene selv måtte få velge om de ønsket å bli mor, og at mødre burde få en egen utbetaling som kun gikk til dem, og som ikke mannen kunne få tak i (starten på det som ble barnetrygd).
Bla dere nedover under Historier fra virkeligheten, så kan dere lese om kvinnenes liv og utfordringer :)
8. juni 2022 - boklansering i Fjøsanger Hovedgård.
Dermed ble min fjerde bok i serien STEDER I BERGEN offentliggjort: Denne gangen er det menneskene på Langegården og på Fjøsanger, som får skrevet sin historie
Min fjerde bok i denne serien er nok et bidrag til lokalhistorisk kunnskap om STEDER I BERGEN. Denne gangen handler den om gårdsdrift, mennesker og bygninger på Langegården / Store Fjøsanger gård samt om Fjøsanger som ble områdets knutepunkt. Jeg skriver om bl.a. jernbanestasjonen med bilder av alle stasjonsmestrene fra 1883 - 1965, landhandelen, skomakeren, fødepaviljongen og Gamlehaugen som ble kongens residens i Bergen. Kapitlene blir illustrert av et rikt billedmateriale, mye som ikke har vært publisert tidligere.
Jeg beskriver både fjern og nær fortid, og har fått utrolig mange innspill, erindringer og bilder fra mennesker som har vokst opp der, eller har hatt en tilknytning til gård og miljø. Boken omhandler perioden fra 1800-tallet til ca. 1970.
Alle menneskene i boken er autentiske. Noen av fakta-hendelsene som kommer frem, har jeg dramatisert og levendegjort gjennom menneskene i sanntiden som fortellere eller som opplevere.
Boken kommer til å handle om mennesker og drift på Langegården / Store Fjøsanger gård med både hovedhus og forpaktertun i perioden ca 1780 - 1970.
'Hvorfor heter det egentlig Langeskogen og Langestranden, Langemarken og Langetjernet?
Vossebanen ble bygget i 1883, og fikk sitt sin stasjon på Fjøsanger. Boken viser at stasjonen førte til mer utbygging i området og var opphavet til det knutepunktet som Fjøsanger ble. Livet på stasjonen med alle stasjonsmestrene fra 1883 - 1965 da tunellen gjennom Ulriken åpnet og linjen ble nedlagt.
Fjøsanger blir senteret med bl.a. butikk, skomaker, fødepaviljong og Gamlehaugen.
Boken skildrer miljøet som var, og som ble sanert pga dagens trafikkmaskin.
Ut fra avisartikler dramatiserer jeg også :
- Gjetergutten på forpaktergården som ble satt i Botsfengselet
- Marmorøyen - hva skjedde der?
- Dødsulykken .
- Hvem sto under vann i Nordåsvannet?
Det er hyggelig med så mange gode tilbakemeldinger på Stavangerboken MINNEMYNTEN som jeg har fått.
Boken handler om Stavanger på 1800- og 1900-tallet med utgangspunkt i flere generasjoner av Gramstad - slekten på Eiganes. Det berører oppturer og nedturer de ulike generasjoner, tragedier, utvandring, hendelser på sjøen i sjøfartsfamiliene, nedgangstidene på 1880-tallet og seinere oppsving. Alt har utgangspunkt i reelle hendelser og personer. Flere andre Stavanger-familier er berørt i boken.
Om det er flere som ønsker den, send meg en melding på tlf. 99299976
Kr 290
Bok nr. tre om STEDER I BERGEN – En bok om Asylplassen 2 har vært spennende for meg å skrive.
Det var rimelig enkelt å finne et historisk sted jeg ønsket å presentere, siden jeg har vært styrer for Barneasylet fra 1991 – 2020. I løpet av disse årene samlet jeg mye informasjon om huset og hvem om levde der, og jeg skrev en bok og et julehefte om et av bergensbarna som gikk der på 1880-tallet.
I denne boken beskriver og levendegjør jeg ulike mennesker som har hatt tilknytning til huset i dets lange levetid.
Den lille Hilda Haagensen, «Mamma Haage», får stor plass. Hun satte sitt preg på både barn og foreldre med den omsorgen hun ga fra 1909 – 1951, og hun samarbeidet nært med politiet, bl.a. når det gjaldt å ta vare på barn som ikke kunne være hjemme av ulike grunner. Det er sagt om henne at hun var hele byens sosialvesen den gang, og fremdeles er det mange som husker hennes vandringer med barna i Bergen sentrum.
Kildene jeg har brukt er samtaler med folk som vet mye om emnet, internettkilder, kirkebøker, matrikler, barnehagens egne protokoller, branntakster og aviser.
Branntakstene får også et eget kapittel for dem som er interessert i bygningen innvendig og de endringene som blir gjort, og som kommer fram i takstene. For å gjøre stoffet mer levende, dramatiserer jeg noen enkeltepisoder som baserer seg på faktiske hendelser rundt barnehagen.
Også disse gårdene ble i sin tid skilt ut fra den store Fjøsanger gård. Slekten som kom til å bli værende på Nygård i generasjoner, kom med Andreas Rasmussen som kom gående over Løvstakken fra Fyllingsdalen.
Hvor er egentlig Kristianborg?
Her følger litt av historien om menneskene som ga Kristianborg sitt navn.
Christian Berger Pettersen ble født på en liten husmannsplass i Kvæfjord i Troms i 1828. Han dro ut etter konfirmasjonen og giftet seg med Susanne Svendsen fra Stavanger.
De bosetter seg i Bergen, der også Susannes ett år eldre søster Karen bor med mann og barn.
Adresse-Contoiret Efterretninger skriver 13. januar 1859:
Averteres auksjon over avdøde brennevinshandler J. N. Titlestads hus, 12. rode no. 76.
Brændevinsudsalg. I afdøde Brændeviinshandler Titlestads forrige Huus er fremdeles Udsalg af Brændeviin saavel til Fortæring paa Stedet, som Udsalg i større og mindre Maal. Restaurationen i Huset vil jeg sørge for at tilfredsstille Enhver billige Fordring.
Jacob Schmidt.
18. januar 1859 skriver samme avis:
Ved Auctionen den 20de januar, Efterm. kl. 2, i afdøde J. N. Titlestads Boe forekommer: Kirsebærviin, Cognac, Steinburger, Marachinopunch, Citronaqvavit, m.m. samt en stor Deel Inventarium, saasom store malede Liggere, Tønder og mindre Træer, Egetønder, Oxehoveder m.m. hvilket alt forud kan sees, naar man henvender sig til W. Munthe, Boets Tilsynsværge.
Ølbrygger Christian Greger kjøper brennevinshandler Jacob Titlestads hus i Sukkerbagersmauet i 1861 (tinglest 07.02.1862) for 3 500 spd.
Der viderefører han skjenke- og spisestedet, og serverer både varme og kalde retter, samt et godt utvalg av øl, vin og brennevin. Han har også biljardrom, og i 1. etasje sitt bryggeri med skjenking av krus-øl. I tillegg rommer huset også et par værelser for reisende. Her bosetter han seg sammen med sin Susanne.
Kristianborg ble skilt ut fra Nygaard allerede i 1850 da Hjalmar Løberg kjøpte den delen av gården som nærmest vannet.
Bok nr. 1 en serien STEDER I BERGEN: GRØNNESTØLEN GÅRD – den ukjente perlen under Løvstakken.
I dag er gårdshusene på Grønnestølen gjemt bak Minde skole og restene av en gammel lindallee.
Men historien begynner på 1700-tallet da de grønne, frodige markene ble kalt Grønnestølen og var sommerbeite for dyrene fra Fjøsanger gård (Langegården).
Gården ble solgt ut fra Fjøsanger gård i 1809. Den ble da eid av bergensborgere og drevet av leilendinger som leide jorden.
I 1881 kjøpte Ole og Martha fra Samnanger bruket, og fra den gang tilhørte Grønnestølen gård denne familien i tre generasjoner, i omtrent 100 år.
I foredraget vil jeg presentere livet og menneskene på denne 300 år gamle gården med opplevelser, hendelser, medgang og motgang. Menneskene som sto imot utbygging og klarte fortsatt drift til tross for at store deler av eiendommen ble ekspropriert og bygget ut.
Publisert 11.05.2021 - fra boken MINNEMYNTEN
Fra Stavanger med barken FRAM - uvær på havet i 1881
Hele familien er samlet - barn og barnebarn.
Plutselig hører vi Lars og Ludvig bli svært så ivrige.
Ludvig klapper sin svoger og styrmann på skulderen:
«Huske’ du, Lars, då Laurits Reienes kom plystrande opp landgangen? Han hadde akkurat blitt konfirmerte’ og gledde seg så voldigt te’ å komma seg ud på sjøen?» Ludvig spytter skråtobakk i spyttebakken ved siden av seg.
«Jammen, husk’ eg de’,» ler Lars.
«Me ropte te’an, og sa atte han måtte slutta me den plystringå. Han hørt’ oss ikkje, og me måtte beint fram gå ud på landgangen å stopp’an.» Lars og Ludvig ser på hverandre og ler høyt.
Alle barna står samlet rundt de to nylig hjemkomne sjøfolkene og gjør store øyne.
Lille Johan Tobias blir så ivrig at han glemmer hva han gjør når han tar den grønne knappen mellom tommeltotten og pekefingeren og prøver iherdig å få den inn i øret mens han sier:
«Koffår kan ‘an ikkje plystra? Han e’ heldige så kan plystra, han – de’ kan’kje eg!»
Han former munnen til en tut og blåser luft ut.
«De’ e’ forbudt å plystra på sjøen, litle venn.» Lars ser alvorlig på Johan Tobias.
«Hvis du plystre om bord, så e’ de’ akkorat så du robe på et voldsomt uvèr og torden, og de’ e’ de’ ingen så vil ha någe av. Uvère’ treng’ikkje komma same dagen du plystre heller, de’ kan faktisk gå flærne da’r før de’ komme’.»
«Dette visste jo ikkje ‘an Laurits,» fortsetter Ludvig.
«Me skynt’oss ner landgangen og fekk ‘an te’ slutta før han kom ombor’. Så fortalte me’ ‘an koss det va’ og sko’ vèr med den slags om bord i et skib.»
«Itte någen ugers seilas kom ‘an Laurits te’ mèg og va’ heilt oppkavte. Det hadde ikkje vore vind på fleir dar og skutå låg bare der og vagga. Han Laurits va’ livande redde’ då han fartalte at han trodde kapteinen va’ blitt galen. Dokkor sko sitt auene på an. De holdt på te’ å spretta ud.».
Onkel Ludvig ler så den store magen disser opp og ned.
«Jo, Laurits, du skjønne de’,» forklarer onkel Ludvig,
«Når dårr ikkje e’ et vindpust, sånn så nå, så har kapteinen lov å plystra litt. Ikkje møje, bar sånn atte dèr komme passeligt me’ vind. Ingen av oss ha lov te’ de’, bare kapteinen.»
«Å, eg blei så redde, eg b’ynte å tenka på di hjemma i Stavanger. Hu mor og di. Eg har jo låft at hu sko få hyrå mi, og nå blei eg redde for at eg sko drokna i uvèret så sko komma hvis någen plystra», Laurits hvisket mens han så ned i dørken.
«Ta det heil me’ ro,» trøst’an Ludvig. Nå ska’ me gå bortøve hèr og se om ikkje kapteinen gjørr någe a’ent og.»
De ser kapteinen som ser ut over havet og plystrer. Samtidig ser de at han klorer på masten mens han ser ut på været og plystrer litt høyere.
«Det hjelpe’ ofte å klora litt på masten i tillegg te’ å plystra», sa Ludvig.
«Så ikkje ble’ redde, nå får me bare venta og se om de’ ikkje komme litt vind i seilene itte kvèrt.
«Ja, då roa’an Laurits sèg.» Lars humrer.
«Stakkars han, de’ e’kje allti’ kjekt å vèr fystereisgutt.»
Lars og Ludvig er kommet i sìget nå. Flere av de voksne er også kommet bort til dem, og det ser ut til at alle har lyst å høre mer av opplevelsene deres fra sjøen.
«Va’ de’ barken FRAM dokkor reiste me’?» kremtet Ole og ser spørrende på de to sjømennene.
Farlige folk i Fana - fra boken om Nygaard og Kristianborg. Kr. 220
FARLIGE FOLK i FANA - sommeren 1884
Sjømannen Hans Gullaksen fra Eivindvig var på gjennomreise i Bergen i juli etter at han var kommet hjem fra reis. Han hadde fått hyren utbetalt og var vel forsynt med penger. Den 5. juli traff han skreddersvenn Oluf Tangen som fikk Hans med seg fra det ene skjenkestedet til det andre. Hans betalte og vekslet bla en fem kroneseddel. På veien møtte de Olufs yngre bror Johannes som også ble med videre.
Om ettermiddagen fikk de tak i en vogn og dro sørover på landeveien. Hans betalte. Nå var også enda en bekjent av brødrene kommet til, en boktrykker.
Turen gikk til KRISTIANBORG (rød prikk), men da enkefru Susanne Petersen, eier av restauranten, så i hvilken tilstand de var i, nektet hun dem dem adgang. Etter noen protester, ga de seg, og fortsatte opp bakken til nabogården FREDLUND (blå prikk), hvor de slo seg ned på marken med sine flasker øl og vin – som også var kjøpt av sjømannens penger. Her drakk de opp drikkevarene, og sjømannen Hans, som hadde vært svært beruset allerede i byen, falt snart i søvn. I 3- 4 tiden om natten våknet han og oppdaget at han var alene. Hans «kamerater» var forsvunnet og det samme var hele hyren hans på:
18 hele engelske pund i gull, 7 halve engelske pund i gull + 3 engelske skilling, 1 hundrekroneseddel og flere mindre sedler. Papirpengene hadde han hatt liggende løs i lommene, de andre i sin lommebok.
Mandagen etter klarte politiet, etter stor leteaksjon, å pågripe brødrene Tangen. Politiet visste da at boktrykkeren hadde gått tilbake til byen allerede tidlig på kvelden. De hadde derfor ingen mistanke til ham.
Brødrene Tangen nektet for å ha stjålet noe fra sjømannen, og sa videre at de ikke visste at pengene hans var borte.
Videre fortalte de at de hadde drukket seg full på marken til FREDLUND, og at de hadde lagt seg til å sove der. Så sa de at sjømannen var borte da de våknet i 4- 5 tiden om natten.
Beboerne på FREDLUND så, fra vinduene, at brødrene hadde håndtert den sovende sjømannen på en merkelig måte etter at boktrykkeren var gått. De fortalte også at brødrene hadde forlatt stedet før kl 22.30. Fra vinduene hadde de hatt god utsikt, og informerte om at brødrene da hadde gått mot byen på en smal, øvre vei som nesten ikke ble brukt. De hadde unngått «den alminnelige landeveien» (bygdeveien).
Men brødrene ville ikke innrømme noe, og politiet måtte nå gå drastisk til verks.
De kontaktet da en tidligere straffet person som ble lovet belønning av sjømannen dersom han klarte å få pengene tilbake. Deretter ble brødrene Tangen sluppet ut av varetektsarresten, hjelperen traff dem og ga seg ut for å være forfulgt av politiet. På denne måten klarte han å vinne deres fortrolighet.
Han vekslet flere engelske gullpenger for dem, og de fortalte at de hadde hatt penger gjemt et sted. Videre fortalte de at de hadde hatt en hundrekrone seddel, men den hadde de mistet.
Hjelperen fortalte dette i retten og Johannes Tangen tilsto, men han påsto at han hadde vært alene om tyveriet. Han sa også at broren ikke hadde fått noe av pengene, sistnevnte var helt uvitende om tyveriet.
Begge brødrene fikk 6 måneders straffarbeide i tillegg til at de måtte betale sakens omkostninger. Johannes Tangen er kun 19 år, men har allerede forvoldt 4 tyverier. Oluf Tangen er 26 år, gift og har tidligere vært straffet for tyver, (BT 24.10.1884)
Boken om Grønnestølen gård
i gamle Fana- flere bøker igjen
Et vellykket bokslipp idag, 2. mai 2021, av Boken om Grønnestølen gård
